Teach a man to reason…

desember 4, 2012januar 27, 2018
by Nadia

…and he’ll think for a lifetime

My tablet hasn’t been working for some time, but today, as I was plugging it in to try figure out if I can get it fixed or should be looking for a new one, it worked. Just like that. Go figure.

To celebrate, I quickly squibbled these lines from one of the Symphony of Science-songs I happened to be listening to, since it, you know, resonates.

I’m glad you’re back, Bamboo of mine.

The quote is from Phil Plaits «Don’t be a dick» – talk, and can be heard at about 1:50 in this video on youtube.

The autotuned, remixed and mixed with plenty of other good quotes about reason can be found this video from Symphony of Science:

(The image I made is in resolution 1920x1200px, feel free to use it as a desktop or whatever. Just click it, and you’ll get the full version)

Fag og medier

Det er èn ting jeg skulle ønske de hadde…

februar 4, 2012august 24, 2016
by Nadia

…og det er hvor viktig det er å skape et nettverk.

Ikke nødvendigvis å ha et, men å kunne skape. Å snakke med folk om alt og ingenting, vite hvordan man knytter kontakter, identifisere hvem man må ha i kontaktnettet sitt for å oppnå det man vil.
Å ha et nettverk er veldig bra og like viktig, men når du kan å skape et, har du også verktøyene som skal til for å pleie og beholde de personene du bør spare på.

Et nettverk har de fleste. Familien. Det er tanta du kan komme til en helg når du trenger en pause, pappa’n du kan ringe til når alle på jobben er teite, bestemora som alltid vet hvordan du kan fikse sausen du nettopp ødela, mora som alltid snakker deg ned på jorda når du er supernervøs og trenger å høre gode ord. Ta vare på dette nettverket. For de aller heldigste er familien et godt utgangspunkt for et profesjonelt nettverk, men det de er best på, det er å være familie. De er folka du drar til for å feire hyggelige ting, og folka du kan komme til når livet er kjipt. De er der for det viktige og det uviktige. Og det nettverket er uvurderlig.

Det er bare det at å ha kun et nettverk kun får deg så langt. Det nytter ikke å løpe maraton om tilgangen på vann slutter halvveis. Er du superheldig har du noen i familien som kan få deg frem det siste stykket, men til syvende og sist er det du som må lære deg nettverksbygging og bli flink i faget ditt og jobbe hardt. Med mindre du er født med gullhår en viss plass. Isåfall er jeg skikkelig sjalu på deg. Så innmari sjalu at det blir reint usaklig.

Nei, det du må kunne er nettverksbygging. Og en del av nettverksbyggingen består i å ikke ta deg selv så høytidelig. Det gjør ingenting om du er like grasiøs som en elefant inne på Glassmagasinet. Det gjør ingenting om du sier noe feil. Om den du snakker med nå ikke liker det, vel da får den bare gå videre. Du finner alltids noen andre.

Jeg bodde i England i tre år. Nærmere bestemt i Bournemouth. Jeg studerte (og gjennomførte) en grad som gjør at jeg nå kan kalle meg selv Bachelor of Arts (honors) Graphic Design. Ikke at det er så veldig spennende i seg selv. Det eneste jeg har, som ikke enhver kid med uendelig leselyst og tilgang på all verdens designblogger og tutorialer kan skaffe, er et papir og det å ha hatt tre fokuserte år med profesjonelle designere som har utfordret meg på hver minste lille ting jeg har gjort. De har tvunget meg til å tenke nøye over alt, til det punktet der jeg ikke lenger tenker over hvilke regler jeg bruker, men heller har en ryggmargsrefleks som får meg til å konstant lure på hvordan det jeg gjør akkurat nå kan bli enda bedre. For det må det. Bli bedre, altså. De blogglesende kidsa puster meg tross alt i nakken hvert eneste sekund.

Mesteparten av kunnskapen jeg har fra Bournemouth er ryggmargsreflekser, men det er et uttrykk som stadig ble hørt fra lederen over linja for Grafisk Design da jeg gikk der, Roger Gould: «Work Hard, Party Hard». Det virket som om et av målene hans var at hver gang du går ut i Bournemouth, skal du møte minst èn av elevene hans. Og det gjorde du. Jeg var aldri den eneste fra linja mi som var ute på byen. Vi var alltid flere. Det hendte at vi spøkte med at vi var den mest sosiale linja på skolen (en sannhet for oss som helt sikkert kan bestrides), men det vi lærte av dette var å kunne være ute halve natta og snakke med folk og samtidig være på skolen dagen etter og argumentere for arbeidet vi gjorde. Ja, for ingen av lærerne lempet på kravene fordi noen var fyllesjuke. Om noe ble alt strengere da. Strengere fordi du tross alt må levere, uansett form.

Det jeg ikke skjønte før flere år etterpå er en annen del av denne praksisen. Det å sikte ut hvem du vil drikke øl med. Du kan dra ut bare for å ha det gøy, men du kan også dra nytte av det etterpå. Bli kjent med folk, lær deg hva de gjør til vanlig, lær deg hva de gjør for å ha det gøy, lær deg hvordan de slapper av og følg med på dem. Hør på hva de har å si, og husk så mye du klarer av det de sier. Alle liker å bli lagt merke til. Dette gjelder uansett hvor du står i hvilket hierarki. Alle elsker (velfortjent) ros.

Dra ut av boksen din, snakk med folk, hør på hva de har å si. Du trenger ikke ta vurderingen om de er/kan være nyttige for deg en gang, for på et nivå er alle nyttige. Den dagen du har behov for det sitter du sterkere igjen om du har et nettverk av forskjellige mennesker du trives rundt.

Jeg vet ikke helt når jeg skjønte det, men da det traff bestemte jeg meg for å gå på eventer som passer mine interesser. Dra steder der jeg veit folk jeg allerede synes er bra er, for jeg vet at sjansen for å møte nye øker der jeg allerede liker folk. Jeg begynte å snakke litt mindre og høre litt mer.

Så, til ungdommen i dag: Lær dere å lage nettverk. Finn ut hvilke fester folka du vil imponere drar på som du kan komme inn på. Finn ut hvilke konferanser som gjelder på fagfeltet ditt. Finn ut hvilke workshops du kan komme på der folk du vil bli kjent med er. Engasjer deg i alt som interesserer deg, og engasjer deg hardt. Gjør gratisarbeid for events og frivillige organisasjoner – vær generøs med både tid og komplimenter. Gjør det du kan for de du kan og pass på å ha det gøy på veien.

Og fremst av alt: HUSK AT DU ER BRA.

For det er du. Du har muligheten til å bli alt du vil, men du har muligheten til å komme dit fortere om de rette folka vet hvem du er. Det viktigste er uansett at du tør.

Aktuelt

Skremmende

august 2, 2011november 20, 2011
by Nadia

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til å tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som på film. Èn mann som nærer et så enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» å sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt få, men allikevel altfor mange, for så å dra ut til idylliske Utøya for å skyte rolig ned så mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forårsaket en så enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tåler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

Også kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi må holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg på bussen. De kommer plutselig fra noen på en fest du er på. Noen hører dem i kantina på jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slår av en prat ved postkassa som mener løsningen på alt er å få «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for å holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet så vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde å følge med på nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg på vei fra Oslo og fulgte med på twitter og så all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg å faktisk være en bombe, ser ut som litt dårlig planlegging. Etter 15 på en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det måtte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i området var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

Norsk

En «sånn» dag

januar 7, 2010august 19, 2016
by Nadia

Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.

Jeg våkner, og finner ingenting. Ingen klær å ha på meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med å finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg på trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for å skaffe lunsj.

Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.

Jeg kommer på, legger flexuskortet mitt på maskinen som jeg pleier å gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg på kortet som jeg pleier når tiden går ut. I går scannet jeg det både på vei ut av byen og på vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet på igjen. Og igjen. Og bussjåføren legger det på. Bussjåføren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder på Gjelleråsen. Det står tross alt «Fra: Ø-03» på det. Det står også «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han står hardt på at kortet mitt ikke gjelder, jeg står like hardt på at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er så sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.

Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.

Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.

Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige, ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.

Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nå, nå, nå, nå… Plutselig ser jeg bussen står stille i bakken sånn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som går her kommer, da. Jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt får sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med på tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nå. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker på hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt på om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vår vei. En time etter jeg gikk ut døra på kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter på.

På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.

Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.

Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.

Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.

Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.

Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.

I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gått igjen. «You’ve gotta shake things up a bit». Vi er nødt til å bli påmint hvor ille ting kan være for å vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til å kjenne det på kroppen. Uten dårlige dager har vi ingen måte å vite når vi har en skikkelig god dag.

Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.

Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.

Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.

Stikkord: tankegang