#metoo

Det må være umulig å ikke ha fått med seg denne viralkampanjen som har herjet de siste par ukene. Mange husker kanskje også en lignende sak fra for noen år siden der folk delte ting under emneknaggen #jegharopplevd.

Jeg har mange tanker rundt dette fordi ja, jeg også. Jeg har også opplevd trakassering på alle nivåer. Fra det enkelte vil kalle “litt klønete sjekking” til hender der de ikke skulle være og forbi. Jeg har også opplevd at grensene mine har blitt tråkket på, og å ikke ha blitt tatt på alvor da jeg tok til motmæle. #Metoo. Samt flesteparten, om ikke alle, damene jeg kjenner. Dette er så gjennomgående at jeg innimellom får lyst til å be de som ikke kan si at de har opplevd, som ikke kan si #metoo om å rekke opp hånda.

Det er nok av oss som har opplevd ufine kommentarer. Har opplevd noen i køen på Narvesen en sen kveld som sto akkurat litt for nære. Har opplevd at noen har skullet gi et kyss på kinnet og “bommet” med vilje. Har opplevd kommentarer på pupper, rumper og kropp i upassende sammenhenger. For det er da vitterlig ikke “klønete flørting” å kommentere rumpa til noen (gjerne med et grepa tak) når du er på vei inn i et møte med personen? I en profesjonell setting? Vi må vel kunne forvente at voksne mennesker klarer å oppføre seg profesjonelt når de er på jobb?

En ting jeg stadig kommer tilbake til når jeg tenker på #metoo er at for første gang ser jeg en kampanje som ikke nødvendigvis krever at du har opplevd noe du selv vil definere som et overgrep. Du trenger ikke ha opplevd noe som alle rundt deg er enig i at er et overgrep for at du skal kunne si ifra. #Metoo gir deg rom for å tenke over om du har opplevd en upassende og kanskje til og med skremmende situasjon basert på kjønnet ditt. Eller basert på at seksualitet er en ting.

Damer på jobb = eyecandy?

Jeg har blant annet opplevd å få det at jeg er “ei ung, slank jente” i en mannsdominert bransje som argument for at firmaet jeg jobber for skal delta med stand på ei messe. Jeg er absolutt ikke traumatisert av det. Jeg føler ikke at det er et overgrep mot meg. Det er ikke en faktafeil (dessverre). Allikevel er det upassende. Det viser til en holdning som er med på å behandle kvinner som pyntedukker. Vi blir invitert med på sånne ting for å være “eyecandy”, ikke fordi vi er drivende dyktige. Folk som organiserer messer legger opp til at vi skal være søte og pene for å selge produktene våre. Vi deltok ikke på den messen.

Det triste her, er at denne episoden så absolutt ikke er uvanlig. Ikke på jobb, ikke på butikken, ikke på byen, ingen steder. Uansett alder. Både i ord og handlinger. Man skulle kanskje tro at “guttene er sånn, de kan ikke noe for det” var en uakseptabel unnskyldning. Ihvertfall ikke akseptabel etter man når en viss alder. Den alderen ser isåfall ut til å være “i grava”.

Ikke alt er enten/eller. Det kan være både/og

Vi må ikke blande sammen overgrep og det mange kaller mikroaggresjoner, men det er en sammenheng her. Vi eksisterer ikke i en svart/hvit verden der alt enten er “ok” eller “absolutt ikke ok”. Det er ting som er ok i visse sammenhenger som er veldig upassende i andre. Det er ting som er ok når én person gjør det, men totalt grenseoverskridende når andre gjør det. Det finnes fleipete kommentarer som er morsomme i en setting, men som er sårt og vondt i en annen. Det meste har sin tid.

Ikke alle overskridelser er overgrep. Du er ikke nødvendigvis traumatisert bare fordi du hadde en ubehagelig opplevelse. Det må være lov å si fra at ting ikke er ok uten å bli anklaget for at du er hårsår og lettkrenket. Det er mulig å føle ubehag uten å føle seg krenket.

Og du?

Om du ser noe du ikke synes ser greit ut, si fra. Å få støtte fra en tredjeperson betyr så uendelig mye. Det er kanskje ingenting for deg, men for den som sitter der i en ubehagelig situasjon betyr det mer enn du tror.