En ting som er litt teit med å være meg, innimellom, er at jeg i perioder er skikkelig kløne. I går klønet jeg ved å helle kakao over hele pulten min på jobb, og å velte glass og sånn hjemme. Og ved å ikke helt klare å bruke fjernkontrollen til epleTVen. Sånne ting som er skikkelig dustete, men det går fint. Øyvind småmobbet meg for min mangel på «spatial awareness», tastaturet og musa på jobben overlevde, og jeg fikk sett Buffy etter hvert.
I dag, derimot, eskalerte krigen til armene mine. Du skjønner, kantina på jobben har en skikkelig god blomkålsuppe. Ihvertfall etter jeg har pepret den masse. Da jeg så plakaten om blomkålsuppe bare måtte jeg ha. Omnomnom.
Og der, med suppeskål i ene handa og øse i andre, bestemte armene seg for å være duster. Når du mister littegranne av kontakten med sånne finmuskulære greier og koordinasjonen er på bærtur samtidig kan den minste ting være livsfarlig (eller ihvertfall nesten).
Man kan, for eksempel, bomme på suppeskåla og treffe handa si isteden. Suppe som sikkert var 1000000 grader varm (sier hodet), og som garantert prøvde å spise meg (igjen, hodet).
Så der står man, da. På do. Med handa under vasken og kaldtvann og lunkent vann og prøver å huske hva det nå var man skulle gjøre. Mens man sender ut snaps og meldinger for å få sympati. Mens man banner som en sjømann. Er det mulig, lissom?
Det er også her jeg lærer meg (igjen) at jeg er skikkelig vondt-pyse, og at sånn her vondt ikke går bort så lett. Etter å ha trasspist suppe jeg måtte få hjelp til å pepre måtte jeg bare innse at det beste kanskje var å komme seg på et apotek, så jeg fikk noe å lindre med. Sånn så jeg slapp å måtte amputere armen eller noe (hei igjen, hodet).
Jeg digger apotekere
Ved jernbanetorget bestemte handa mi seg for å virkelig begynne å gjøre vondt. Dramaqueen, ass. Da var jeg uansett nært et apotek, så inn bar det. Med vått tørkepapir rundt handa og en trist geip om munnen. Der ble jeg møtt av et par skikkelig hyggelige damer, som var veldig snille, ga masse trøst og sympati og hjalp meg med å få salven jeg trengte.
De så på handa og forsikret meg om at det kom til å være borte om et par dager, og en sånn 1.grads forbrenning som jeg hadde gjør skikkelig, skikkelig dritvondt, men forsvinner ganske raskt. Også spurte de om jeg hadde passet på å skylde med vann. Og sa igjen at det skal gjøre skikkelig vondt, men jeg får sikkert ikke blemmer. Og dersom blemmer blablabla. Så fant de frem en tube Xylocain, ba meg bruke den så mye jeg trengte og passe på å bruke masse fuktighetskrem, før de nok en gang forsikret meg om at det kom til å gå over fort.
Veldig mye trøst og veldig mye sympati, altså, for en veldig pysete nybakt 30-åring som føler seg 20 år for gammel til å ringe mamma for å be om trøst. Hun er dessuten for langt unna til at hun kunne blåse på vondten.
Og sånn her er nesten alle møtene mine med folk på apotekene. De aller, aller fleste er flinke til å spørre om jeg opplever noen av de vanlige bivirkningene til medisinene mine. Da jeg fikk antibiotika før jul fikk jeg hjelp fra apoteket til å finne lindrende til alle de andre vondtene som fulgte med. Når jeg ikke finner X hjelper de meg med å finne ut om noen andre i nærheten har. Eller finner noe annet hos dem som kan funke isteden.
Apotekerne er i det hele tatt veldig brukbare for mer enn å bare gi deg medisinene som står på resepten din. Du vet for eksempel den greia som er for liten til at du gidder bry legen med det, men såpass ubehagelig at du kanskje burde gjøre noe? Spør på apoteket. De vet som regel råd.
Som med en sutrete 30-åring med handa i fyr og behov for trøst og lindring.
Tusen takk.