Har du lest noe som helst om hvordan man bør se på psykiske lidelser og behandle de som lider av dem, har du garantert hørt sammenligningen med brukne ben. “Du ville ikke bedt noen med et brukket ben bare gå det av seg.” Helt ærlig begynner jeg å bli lei.
Jeg er møkklei av å høre sammenligninger på ting som har med det psykiske å gjøre. Jeg er møkklei av å høre om hvordan depresjon er som et brukkent ben. Spesielt når det er tydelig at folk for helst gjentar noe de har hørt fra andre steder uten å reflektere så mye over det.
Det verste er at brukne ben faktisk er en god analogi, bare man tenker etter.
Når man snakker om ting som depresjoner, er det vanlig å snakke om “triggere”. En trigger er helt enkelt det som får “benet” til å knekke. Det endelige bruddet. Det kan være småting som at det ikke er igjen mer Smash i posen, eller større og mer alvorlige ting. Det er ganske typisk at du får deg en knekk om du mister noen nære, opplever samlivsbrudd, får en alvorlig sykdom, havner i en alvorlig ulykke osv. Disse store tingene er litt som et veldig godt gipset ben mens du sitter i rullestol. Ihvertfall i en uke eller så før folk begynner å lure på hvor lenge du egentlig har tenkt å ha den derre gipsen på. Er det ikke på tide å ta den av snart? Kan da ikke være nødvendig å ha den på så lenge, vel?
Vi mennesker er ganske hardføre. Vi tåler en trøkk, lissom. Men hva skjer når du får en skikkelig trøkk som viser seg å være større enn du først trodde? Eller du generelt får for mye over lengre tid?
Si at du generelt er ganske sliten for tiden. Det er helt normalt. Så kommer det en trøkk. Det kan være en stor greie av typen gips og rullestol eller det kan være noe mindre. Det kan være en konflikt som tar pusten ut av deg, eller det kan være at noe du har jobbet hardt for gikk i dass. Uansett krever det akkurat litt mer enn du har å gi. Her har du bruddet. Eller ihvertfall et av dem. Bortsett fra at du ikke vet at det er et brudd. Du klarer deg jo! Du drar på jobb, du drar ut med venner, du fungerer. Så kommer ting litt etter litt. Du trenger bare å slappe av litt. Du burde klart den greia bedre. Du tar på deg det du pleier på jobb, uten å innse at du går for halv maskin. Du låner bort trøstende skuldre og praktisk hjelp til de som trenger. Du tar tak i alle mulige småkriser som kommer din vei. Kort sagt: Livet skjer.
Livet skjer, og du har enda ikke helt merket at du aldri fikk behandlet den trøkken du fikk for noen måneder siden. Isteden fortsatte du videre som om alt var normalt, og har fortsatt å gå på benet som allerede er brukket. Så sier det stopp. Du ser at det har skjedd Noe, og Noe burde vært behandlet.
Et benbrudd som får lov til å gro feil er vanskelig å få rettet opp. På samme måte er det enklere å komme seg raskt på beina mentalt om du tar grep så tidlig som mulig.
Nå håper jeg vi alle snart kan forstå at hodet er en del av kroppen. Legen din er der for å hjelpe deg. Har du en god lege, vil den høre på deg og hva du mener du trenger. Om du ikke har en lege som hører på deg: Bytt. Hør rundt etter leger som blir anbefalt av folk du stoler på. Ta litt eierskap i apparatet rundt deg.
Også håper jeg vi en vakker dag slipper å sammenligne psykiske lidelser med brukne ben. Det er en enkel måte å forklare et komplisert problem, men nok er nok. Er det ikke på tide å gå videre nå?
Sliter du?
Skaff hjelp! Fastlegen er en god plass å starte, men ellers finnes det flere løsninger.
Mental Helse Norge har mye informasjon om psykisk helse generelt. Du kan også ringe dem for å ha noen å snakke med om du føler du sliter. Du når dem på tlf 116 123
Du kan også ta kontakt skriftlig via tjenesten sidetmedord.no
Det aller viktigste er at du får hjelp.
Jeg forsto ikke teksten helt, jeg. Du er drittlei analogien, men den funker? Jeg er bipolar og har hatt en laaang læringskurve. Nå fungerer jeg normalt. Med så mye uvitenhet som fins rundt psykisk sykdom, så blir jeg glad når jeg snakker med folk og de drar sammenligninga med beinbrudd – da har de ihvertfall skjønt _noe_.