svg loader

Denne posten ble opprinnelig postet som et notat på Facebook. Jeg legger den her fordi den er relevant for flere enn mine venner og kjente.

En solfylt fredag for fem år siden fikk jeg en nyhet fra min daværende kjæreste om at han hadde fått seg ny jobb. Min daværende jobb sendte meg hjem så jeg kunne gratulere fortere i egen person. På vei ut av heisen hjemme hørte jeg det jeg trodde var et tordenbrøl. Jeg tenkte ikke mye over det, men gikk og ordnet meg til familieselskap. Minikusine skulle for første gang feire hjemme i Norge.

I det vi skulle dra til Hokksund kom en av de andre i kollektivet hjem hvit i trynet etter å ha hørt/sett/merket eksplosjonen fra trikken på tur hjem og ba oss få opp en nettavis “nå!” – det gikk treigt. Etter å ha fått opp et bilde og en overskrift om eksplosjon i regjeringskvartalet tenkte jeg at Oslo står fortsatt når vi kommer tilbake, vi har et tog og en femårsdag å rekke. Og sentrum var tydeligvis ikke veien å dra.

På 20-bussen ved Ullevål begynte det å ane meg at vi kanskje ikke rakk toget, så jeg ringte brodern for å spørre om han kunne si fra at vi ble sene. Det kunne han ikke, for han var på Utøya. Han var bekymret for eksplosjonen i Oslo, men vi snakket litt frem og tilbake og slo oss til ro med at det var for tidlig å si noe som helst. Akkurat nå er det meste uansett bare rykter. Dessuten er jeg på vei til Hokksund, og du på Utøya. Du kunne ikke vært på et tryggere sted.

Vi misser toget. Vi hopper på en buss til Lysaker, i tilfelle vi rekker timekspressen. Den var så full at folk hang ut dørene, så der fikk vi ikke plass.

Innimellom alt kollektivstresset blir vi nedringt av familie og venner som vil forsikre seg om at “sine” er trygge. Jeg får meldinger fra gamle studievenner som fra hele verden om at de er bekymret og håper at jeg og mine er i trygghet. Når vi endelig kommer på toget legger jeg etter hvert ut en melding om at jada, vi er trygge både jeg og mine. Rundt Drammen får jeg sms fra brodern. Du vet det er alvor når lillebror avslutter en melding med “glad i deg”.

Istedenfor kaker og kaffe og mimring og familieslarv ble det stor tystnad og sultne blikk mot en TV som kanskje – muligens hadde noen gode nyheter snart. Vær så snill? Kvelden min gikk delt mellom å manisk sjekke twitter og facebook etter meldinger som ikke hadde kommet på tv enda og male værhår på fem år gamle jenter som ville krabbe på gulvet og mjaue og være katter.
Jeg har aldri vært så lettet over en sms som da brodern sendte en der det sto at han satt i en båt og var trygg. Da ble det høy jubel i stua hos tante.

Sorgen over den dagen kommer aldri til å forsvinne helt. For noen er den like sterk i dag, for andre har den falmet til det nesten ikke-eksisterende. Begge deler og alt i mellom er greit.

Jeg, for min del, er glad jeg fikk lillebroren min hjem i live. Jeg er også sur for at lettelse over at han kommer hjem skulle være en god følelse den dagen. At det skulle være nødvendig å vite at han satt i en båt på vei til Sundvolden.

Hjertet mitt gråter for alle som ikke fikk kjenne på den lettelsen.

Nadia

Nadia er en kommunikatør av yrke, en grafisk designer av utdanning, en del forskjellig innen roller derby og alt mulig annet rart på fritida, og hun mener mye om mangt. Også er hun fra Internett.

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: