svg loader

Jeg har gått og snakket ustanselig om den nye boka til Oda Rygh ca siden den ble påtenkt. Før, faktisk, for jeg begynte vel strengt tatt første gangen hun skrev om det med å mestre dagen når du har det kjipt. Da orketeorien ble født, kan du si. Da hun skrev smart og bra om greia med hvor mye energi du har til å gjøre ting, og at ikke alle har like mye av det, ihvertfall ikke alltid. Da hun skrev noe mange kjente seg igjen i. Som hun også oppsummerte ganske greit da hun ga boka en Facebookside. Denne posten er en god oppsummering på hvorfor du skal ville vurdere å lese boka:

[fb_pe url=”https://www.facebook.com/703830393062059/photos/a.719425864835845.1073741828.703830393062059/719425338169231/” bottom=”30″]

Så kommer alt det andre.

Boka handler nemlig ikke bare om orker. Dessuten er den ikke bare for unge folk. Den handler om at ting skjer innimellom. At det hender du må justere på ting. At “her har du noen tegn på problematisk oppførsel” og “her har du noen enkle verktøy som kan hjelpe deg med å stå gjennom stormen”. Og stormen? Den har ingen aldersgrense. Det er ikke bare unge voksne som ikke tenker over hvor mye økonomien kan skli ut. Eller hvor mye økonomien faktisk kan ødelegge. Det er ikke bare ungdom som plutselg går inn i en nært sagt uforklarlig depresjon. Eksemplene i boka har kanskje mål som den ene eksempelpersonen med å “stå i alle fag” siste år på videregående, men årsaken i bunn kan like gjerne gi mål som er knyttet til arbeidslivet.

Det fine med boka er allsidigheten. Den er ikke bare skrevet til den som har det kjipt. Den er skrevet til alle rundt også. Og til de som jobber med å gjøre livet greiere for de som har det kjipt. Også er den absolutt ikke en murstein. Språket er lett og ledig og boka er kort. For meg, som fort sluker ting jeg synes er ekstra interessant, tok det knappe to timer perm til perm. Inkludert en tvungen sjokoladepuddingpause. Boka er delt inn i korte, enkle kapitler som også kan leses individuelt. Du  ikke lese kapitlet om alkohol dersom det er det om hvordan du kan hjelpe som interesserer mest. En ekstra fin ting er at kapitlene er fint delt opp med flere undertitler. Du kan, hvis du vil, ha boka liggende en plass du har småpauser innimellom. Som i veska du pleier å ha med deg på bussen, eller liggende på do sammen med alle tegneseriene. Du trenger ikke sluke den i en jafs.

Oda har holdt språket såpass enkelt at de fleste bør kunne forstå budskapet, samtidig som hun har holdt problemstillingene såpass åpne at de fleste kan relatere på et eller annet vis. For meg virker den like aktuell for mamma på ca 50 som for kusine på ca 15. Og for resten av familien. Og alle vennene mine og, vel, de aller fleste jeg kan tenke på.

Boka handler like mye om å kunne identifisere tegn på at folk sliter som å klare å komme seg gjennom en periode der man sliter selv. Den identifiserer konkrete måter du kan hjelpe, som du kanskje ikke ser på som hjelp. Den konkretiserer symptomer som alene ikke nødvendigvis er problematiske, men som fort blir litt mer alvorlige når de bygger seg opp, og den kommer med enkle tips som kan hjelpe deg me å få unna litt av presset. Og aller viktigst: Den hjelper deg med å finne ut når og hvor du kan be om hjelp. Den forteller deg at “den tingen du synes er tullete/flau/teit” er noe legen garantert har hørt om før. Den forteller deg at det ikke er krise å be NAV om hjelp, eller å flytte hjem til foreldrene dine litt i en periode. Førstelinjen, som boka kaller det, med mennesker som er der når du trenger dem. De som låner bort sofa eller hjelper deg med å handle inn, eller som finner ut hva du kan søke hvor.

Nadias takkeliste

Det siste der fikk meg til å tenke på hvor utrolig heldig jeg er, og hvor mange jeg egentlig har å takke. Jeg har tanter og onkler, bestemødre og venner av meg og familie som nærmest kidnappet både meg og broren min i perioder (spesielt mens foreldrene våre skilte seg). Jeg har dama fra kommunen som fant frem brosjyrer til folkehøyskole og snakket høyt om at jeg burde bruke konfirmasjonspengene på språkreise til Malta, og selvfølgelig måtte jeg studere i England. Og som, da jeg møtte henne igjen på minneseremoni etter 22/7 virket overlykkelig over det faktum at jeg faktisk hadde gjennomført en bachelorgrad der. “Du klarte det! Du dro til England!”

Jeg har en mamma som ga meg penger til husleie i tidlig bursdagpresang da jeg virkelig trengte det. Jeg er takknemlig for den meget praktiske faren min som reagerte på “jeg slo opp i natt” med “Ok, det er plass på Røkeberg om du trenger det.” Lite følelser, men jeg tror forholdet vårt funker best når vi kan løse problemene til hverandre, heller enn å overøse hverandre med sympati i ord. Strengt tatt tror jeg at jeg selv funker best med løsninger enn ord. Jeg ble mye mer takknemlig for venner som tilbød sofa og turer ut av huset og flyttehjelp enn for sympatimeldinger med “stakkars deg, jeg er her om du vil prate om det”. Jeg var kanskje ikke veldig flink til å vise det, men jeg er fortsatt takknemlig. Jeg er også veldig takknemlig for Øyvind, som på den tiden bare var kollega. På min første dag som singel minte han meg på at jeg er ganske bra, og lurte på om det var en sånn dag der det føltes riktig med sushi og overtid. Og som skjønte at jeg ikke ville hjem, så han inviterte meg til seg på siste episode av Big Bang Theory og How I Met Your Mother. Og jeg er takknemlig for Oda, som alltid har vært der. Som tilbød sofa og hjalp til med å flyttepakke. Og som lot meg være hos seg da jeg var i Drammen 23/7-2011 og ikke klarte å komme meg på toget. Som lot meg få lov til å sitte dirrende i sofaen med en lånt laptop i fanget mens jeg nileste om alt jeg fant om terroren. Og som fant frem rent undertøy jeg kunne låne når jeg ble liggende over natta uten å klare å komme hjem. Og til pappa, dagen etter, som hentet meg i Drammen og kjørte meg hjem til Oslo.

Jeg er utrolig heldig som har så mange i familien og blant venner som jeg kan ta kontakt med for å få hjelp, og som er der når jeg virkelig trenger det. Også innser jeg at jeg husker mye bedre alle gangene noen har gjort noe, stort eller lite, enn alle sympatierklæringene. Det sier vel også sitt?

Når Livet Er Kjipt er en bok som hjelper til med å sette lys på hvor viktig det er å ha sånne mennesker i livet. Og hvor lite som strengt tatt skal til for å være et sånt menneske for noen.

Også har den mange fine illustrasjoner fra Tegnehanne. Det hjelper det og.

Hvem synes jeg bør lese boka? Alle som står i fare for å gå gjennom tunge tider. Og alle som kjenner noen som står i fare for å gå gjennom tunge tider. Kort sagt: Alle som puster, eller kjenner noen som puster.

(Forresten: Jeg har betalt for boka helt selv med egne penger, og Oda har ikke bedt meg skrive om den. Jeg skriver dette kun i kraft av å være stolt venninne.)

Comments (1)

  1. […] Bokanmeldelse på nakri.co.uk – Nadia […]

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: