Denne saken holder på å gå rundene i Facebookfeeden nå. Forbrukerrådet og filmbransjen (v/Rettighetsalliansen) er sterkt uenige om filmtilbudet i Norge og hvor godt det er. Forbrukerrådet vil at forbrukerne skal ha enklere tilgang på lovlige måter å se film, Rettighetsalliansen mener forbrukerne må rette seg etter hva de vil. Dette er forsåvidt greit nok, men så kommer Rettighetsalliansen leder, Willy Johansen, med dette gullkornet:
«– Jeg er helt uenig. Man kan ikke komme med sånne påstander om at forbrukeren skal kunne styre hva man vil se, når man vil se det og til hvilken pris man ønsker, svarer Johansen.»
Nei, klart det er en selvfølge at man skal gjøre alt slik filmbransjen vil. Filmbransjen vet jo best. Klart filmbransjen må få bestemme hvilket tilbud de vil gi til hvilken pris. – Noe jeg forsåvidt er enig i. Jeg er bare ikke nødvendigvis enig i strategien deres.
Du skjønner det, Johansen, at jeg bestemmer over min lommebok. Det er jeg som bestemmer om jeg mener at Filmen er verdt prisen dere ber om fra meg. Det er jeg som bestemmer om det er verdt bryet å ta en tur på kino for å se Filmen. Du mister kanskje folk til ulovlige tjenester, men har du noengang tenkt på hvor mange du kanskje mister fordi de bare ikke ikke gidder å se den?
Jeg har sett utrolig mange filmer i fysisk format fordi det gikk an å gå i videosjappa for å leie dem. Av filmer som kun finnes i iTunes har jeg kun sett de jeg kan leie i et døgn heller enn å betale for en digital fil som koster det samme som en fysisk DVD. Jeg vil betale for produktet deres, men det er meg som bestemmer hvor mye jeg er villig til å betale. Alternativet mitt er ofte ikke å gå til popcorntime eller laste ned på noe vis. Alternativet er ofte å bare ikke se filmen.
Det er nemlig ikke bare pengene mine dere kjemper om. Dere kjemper om tiden min. Tilbudet mitt for lovlig underholdning til en pris jeg er villig til å betale er stort. Om jeg vil se noe, men ikke vet hva, er det enklere for meg å ty til Netflix, HBO eller NRK enn Platekompaniet. Det er enklere for meg å skru på en film som ser halvveis ok ut i en abonnementstjeneste jeg allikevel betaler for, enn å betale for en film jeg kanskje ikke liker. Ihvertfall om jeg må betale fullpris.
Så, kjære Johansen, jeg er helt uenig i det du sier. Jeg styrer hva jeg vil se. Jeg styrer når jeg vil se film. Jeg styrer hvilken pris jeg er villig til å betale. Akkurat som alle andre. Jeg kjøper underholdningen min der jeg kan få den på mine premisser. Om du ikke vil gi meg produktet ditt i en form jeg vil ha, lar jeg heller være. Samme hvor godt det er.
Du skjønner det, Johansen, at jeg vil gjerne betale. Det er bare det at tilbudet mitt i dag gjør at jeg kan se mesteparten av det jeg vet jeg vil se til en pris og tilgjengelighet som passer meg. Kostnaden for at jeg ikke ser på produktet ditt ligger helt og fullt hos deg. Jeg har nok av annet jeg kan bruke tiden og pengene mine på.
Som Forbrukerrådet sier:
– Filmbransjen burde heller ta innover seg kundenes ønsker, enn å rope på strengere lover og tøffere håndhevelse. sier Myrstad.