8. mars 2015

Jeg sitter i en sofa i en stue i en leilighet jeg er med på å eie. En leilighet jeg betaler ned på med penger jeg tjener. Penger jeg kan disponere som jeg vil. Jeg er sammen med en mann jeg selv har valgt, og som er snill med meg. Jeg bor i et samfunn der jeg kan kreve såpass. Jeg kan kreve å bli behandlet med respekt. Jeg kan kreve å bli sett på som en egen person med en egen vilje.

Jeg bor også i et samfunn der kvinner ikke alltid har en snill mann, selv om han de valgte var snill. Han de valgte er fortsatt snill når de møter andre, men bak lukkede dører er hun kuet og for redd til å si fra.

Jeg bor i et samfunn der jeg kan kreve å bli behandlet med respekt, men ikke alltid får det. «Det skal ikke du bry det søte lille hodet ditt med» er ting jeg visstnok bare må tåle innimellom. Innimellom må jeg tåle tvil om at det jeg sier jeg skal ha virkelig er ting jeg trenger. Innimellom må jeg tåle at jeg må ha med kjæresten min for å få tyngde nok til å få viljen min.

Jeg bor i et samfunn der jeg har alle verdens rettigheter og det ikke er lovlig å diskriminere meg på noe vis. Jobben jeg får skal jeg få fordi jeg er best egnet. Og «best egnet» er akkurat det. Jeg er best og har mest kunnskap i det arbeidsplassen trenger av en arbeidstaker i stillingen jeg får. Det er en selvfølge. Ihvertfall om du er mann. Er du dame må du i altfor mange tilfeller tåle spørsmål om hva du gjør med livmora di. Det er ikke lov å spørre om noen er gravid, men det blir gjort allikevel. Det er ikke lov å diskriminere bort de som er gravide, nettopp har blitt foreldre eller har store planer om å bli foreldre snart, men det blir gjort allikevel.

Jeg bor heldigvis i et samfunn der det at jeg skriver denne teksten i verste fall gjør at noen er uenige i det jeg sier. Der jeg ikke har en reell risiko for å bli fysisk skadet for å mene det jeg mener og si det jeg sier.

Jeg bor heldigvis i et samfunn der det ikke er akseptabelt med noen form for vold mot meg. Ikke en gang om jeg går lettkledd på byen, eller naken gjennom parken. Eller om jeg kysser en fyr familien min ikke godtar. Eller er ute på kveldstid. Det bare er ikke greit å utøve vold mot meg. Det er ikke greit å si at jeg fortjener det om noe skjer.

Jeg bor heldigvis i et samfunn der mine hverdagsproblemer kan bli kontret med «folk har det verre andre deler i verden». Det betyr ikke at mine hverdagsproblemer ikke er problemer. Det betyr heller at jeg lever et så godt liv at jeg har tid og ork til å mene at det er et problem når kvinner blir forbigått for «småting». Jeg har tid og ork til å legge merke til at du snakker om hvor viktig det er å la barna vokse opp uten forventninger om hva de skal like, men samtidig gir jenta dukker og prinsessekjoler og kaller henne flink og gutten får sheriffkostymer og spidermanfigurer og blir kalt tøff. Jeg har tid og ork til å se og reagere når du gir en kvinne skryt for hvordan hun har kledd seg og overser hva hun har oppnådd. Og jeg har tid og ork til å reagere når du er sur for at noen får oppmerksomhet for et antrekk de har lagt mye vekt på når de skal ta imot en prestisjetung pris.

Jeg bor også i et samfunn der vi burde klare å ha to tanker i hodet på en gang. Der vi burde klare å si fra om hva vi mener om våre «småting» samtidig som vi gjør det vi kan for at kvinner på andre siden av jordkloden skal få utdanning og trygghet til å gå ute uten å risikere å bli voldtatt og drept.

Jeg bor heldigvis i et samfunn der vi blir sjokkert over mennesker som sier at kvinner bare må la voldtekten skje, så blir de ikke drept. Vi blir sjokkert over mennesker som sier at kvinner bare ikke må gå ute så seint, så blir de ikke voldtatt. De må bare ikke gå alene med menn som ikke er ektemann, far eller bror, så blir de ikke mishandlet. De må bare ikke vise at de har egne meninger, så kanskje unngår de deng. Heldigvis blir vi sjokkert. Heldigvis blir vi fortvilet. Heldigvis kan vi bruke dette til å bli mer engasjert og gjøre bedre.

Og samtidig burde vi bli flinkere til å høre på barna hva de vil, og la de vokse opp til å bli hvem de er. La jentene som vil få lov til å klatre i trær og ajere vilt. La guttene som vil få lov til å sitte stille i en krok og lese bøkene de vil. La oss bli flinkere til å gjøre samfunnet åpent for at barna skal vokse opp uten å høre at jenter er dårlige i matte og guttene er dårlige i norsk. La oss forvente mer av hverandre. Og la oss lære å se barna og ta de på alvor.

La dagens 19-åring som sitter i en sofa i en leilighet hun eier om ti år og skriver ned tankene sine om 8. mars 2025 få andre ting å skrive om enn at gravide fortsatt diskrimineres i arbeidssøkerprosessen og at kvinner over hele verden fortsatt blir mishandlet og nektet skolegang. La henne heller få være takknemlig over de som oppigjennom årene har stemt for at hun skal få ha stemmerett, at hun skal ha tilgang på prevensjon, at hun skal få bestemme over sin egen kropp, at hun skal ha en selvfølgelig plass på skolebenken og i arbeidslivet. La henne få kjenne på hvordan det virkelig er å ha like muligheter og like vilkår som hennes mannlige venner. Ikke bare på papiret og i lovverket, men sånn på ordentlig.

La henne ta det enda mer for gitt enn det jeg gjør, at hun kan sitte i en sofa i en stue i en leilighet med navnet hennes på skjøtet og fundere litt på hvor langt verden har kommet. 8. mars 2025.

Fordi vi fortjener det.