[vc_row][vc_column][vc_column_text]
Meg, ikke fullt så stor, sammen med oldemor. (Det rimer, så da må det jo være sant)
Innimellom får jeg sånne øyeblikk med innsikt.
Jeg åpner kjøleskapsdøra og innser at det er mat der fordi jeg og kjæresten min har kjøpt og puttet maten inn der. Jeg ser rundt i leiligheten og innser at den er delvis min. Jeg har skrevet under på ting som sier at jeg eier noe. Noe stort.
Så innser jeg at det som gjør at jeg har råd til dette, til mat og hus og alt annet, er at noen har bestemt seg for at jeg fortjener penger. De har latt meg få et ansvar de mener jeg klarer å ta, og de betaler meg for det. De stoler på at jeg gjør jobben min, og så lenge jeg gjør den får jeg penger.
Jeg er ikke økonomisk avhengig av andre. Om jeg plutselig blir singel i morgen, har jeg fortsatt til salt i maten.
Jeg innser at dette betyr at jeg kanskje er på vei til å bli voksen. Sånn på ordentlig.
Også putter jeg noen teskjeer O’boy i et glass melk før jeg setter meg i sofaen og leser flere tegneserier.
Fordi jeg kan.
Hilsen Nadia, 27,88 år.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]