Da jeg var yngre spilte jeg alltid dum når folk gratulerte meg på kvinnedagen. «Ehh, nå er du en dag for tidlig, vel?» (Snikskryt: jeg har bursdag i morgen. Altså 9. mars.)
Nå, derimot?
Jeg forstår at folk føler for å gratulere. Dagen har blitt en stor feiring av kvinnen, hva kvinner har fått til opp igjennom årene, hva vi som samfunn har utrettet. Vi kan feire at her i Norge har vi det utrolig bra som kvinner. Og menn. I det hele tatt som mennesker. Vi nordmenn lever i et samfunn der vi har det utrolig bra. Kvinner blir respektert. Som oftest i kraft av personen de er og ikke kjønnet de tilhører. Det er verdt en feiring.
Allikevel føler jeg fortsatt ikke helt at «gratulerer» er det riktige ordet. Jeg føler ikke at det finnes noen større grunn til å gratulere meg. Jeg lever bare, lissom. Jeg er glad for å ha stemmerett, jeg er glad for å kunne være i jobb, jeg er glad for de grunnleggende rettighetene jeg har som vi her på steinrøysa vår mener er helt selvfølgelige. Men er ting jeg er glad for grunn til å gratulere meg?
Jeg vil eller si takk.
Jeg vil si takk til de som jobbet hardt for at kvinner skulle få allmenn stemmerett. Jeg vil si takk til de som fikk det gjennomført. Jeg vil si takk til de som jobbet for at jeg skal få muligheten til å bestemme selv om jeg vil beholde barnet om jeg blir gravid. Jeg vil si takk for at jeg kan sitte her, i steinrøysa Norge, og synes det er litt småteit med kvinnenettverk innimellom. Jeg vil takke for at jeg faktisk kan irritere meg for at noen mener kvinner må særbehandles for å komme seg opp og frem her i livet. Hva er vi? Spedalske? (ha-ha.)
Jeg vil takke for at det finnes ganske mange damer der ute som gjør gode rollemodeller. Jeg er utrolig glad for at vi har en rekke damer opp gjennom historien som vi kan se opp til. Ikke fordi de er damer, men fordi de har utrettet noe. På barneskolen lærte vi mest om Marie Curie og Florence Nightingale, men det finnes mange flere vi burde lære om.
Jeg liker å lese om mennesker som Ada Lovelace, som av mange anerkjennes som verdens første programmerer. Eller hva med Grace Hopper, som utviklet den første kompilatoren for programmeringsspråk? Også blir jeg glad når jeg hører ting som at Natalie Portman har vært (med)forfatter på vitenskapelige artikler. Det finnes utrolig mange bra damer der ute, og det finnes en haug lister over «women in science» og lignende temaer.
I går var jeg på Reale Damer og Superheltinner på Realfagsbiblioteket på blindern. Der hørte jeg gjentatte ganger argumentet om at «vi trenger de som har gjort det før». Vi trenger damer som studerer smarte ting, vi trenger damer som liker å mekke biler og som ikke gir opp fordi de får høre at «det er en gutteting». Vi trenger damer som Tale Sundlisæter som meldte seg på en konkurranse der de spurte etter menn som ville bli astronauter. Hun ville jo også bli astronaut, det hadde tross alt vært drømmen siden barndommen. Hun vant. Vi trenger de som tør å gå mot strømmen og klarer å drite litt i hva andre forventer at du gjør/ikke gjør basert på kjønn/fasong/hudfarge/whatever. Vi trenger dem fordi det gjør så mye enklere å ta valg når du kan støtte deg på at «jammen, om Sunniva Rose kan drive med kjernefysikk og samtidig være kul, da kan jo sikkert jeg og!» Og vi trenger sånne som Selda Ekiz som helt ærlig og beint fram sier at hun mener talent er oppskrytt og at det er mengdetrening som gjelder.
Vi trenger de som tør, de som gidder og de som gjør.
Vi trenger de som kjemper, og som ikke gir opp.
Så igjen:
Tusen takk, dere som har jobbet for at jeg og mine skal ha det så bra som vi har i dag. Tusen takk til alle dere som går i tog i dag for å vise at det fortsatt er en jobb å gjøre, og at noen er villige til å gjøre den. Tusen takk til dere som jobber for at vi fortsatt skal ha det bra.
Istedenfor å gratulere meg, kan du heller minne meg på at det fortsatt er mye jeg kan gjøre. Gratulasjoner gjør at jeg nesten føler jeg bør være tilfreds. Jeg er jo ikke det. Kvinner sliter for mye over helt verden og her hjemme får KRF Høyre til å gå baklengs inn i framtida.
Også kan du minne meg på hvor morsomt det er at jeg ikke vil gratuleres på kvinnedagen der vi markerer ting gjort av kvinner opp igjennom årene samtidig som vi synliggjør hva mer vi mener bør gjøres, når jeg gjerne tar i mot gratulasjoner for en prestasjon mamma gjorde for 28 år sida i morgen. I know.