[vc_row][vc_column][vc_column_text]Robin Williams dødsfall minte meg på en post jeg snublet over på Tumblr for en god stund siden. Den kommer fra kontoen Boggle the Owl, som tar for seg mange temaer innenfor psykisk helse. Jeg anbefaler deg virkelig å se gjennom den samme hvem du er. Om du sliter litt, om du kjenner noen som sliter, om du lurer på om kanskje du sliter, om du aldri har tenkt over hvordan det oppleves å slite eller om du bare er nysgjerrig. Gå inn  og les. Bruk taggene for å lese mer om temaene du synes er interessante.

Det er bare ett problem jeg har med Boggle the Owl: All teksten er bygd inn i bilder, og all teksten er på engelsk. Det er ikke bare mennesker som er flinke nok i engelsk til å lese hele den teksten og forstå veldig klart hva som sies som trenger den. Det er ikke bare mennesker som klarer å se teksten uten bruk av skjermlesere som trenger den. Og det er ikke bare folk som gidder å bruke google translate for å forstå som trenger den.

Derfor tar jeg meg den friheten til å oversette teksten. For jeg tror den trengs. Ikke bare for de som står i fare for å ta livet av seg, men også for de som bare ikke vet hva som skjer når noen «bare» gjør «et rop om hjelp».

Boggle the Owls tanker om «et rop om hjelp»

Fritt oversatt av meg, Nadia K. Tokerud.

Jeg liker ikke frasen «et rop om hjelp». Jeg liker bare ikke hva det høres ut som. Når noen sier til meg at de vurderer selvmord, «jeg har en plan, jeg trenger bare en grunn til å ikke gjøre det», er det siste jeg tenker på hjelpesløshet.

Det jeg mener: Depresjonen din har gnagd på deg i årevis. Den har kalt deg stygg, dum, patetisk, at hele deg er feil, at du rett og slett er mislykket. Den har fortalt deg hvor fæl du er så lenge at du helt har glemt at den tar feil, og at alt depresjonen sier er en løgn. Du klarer ikke lengre å se hva du har i deg som er bra, og du har ikke noe håp igjen.

Men allikevel er du her. Du har kommet hit, banket på døra mi og sagt «Hei! Det er skikkelig vanskelig å holde meg i live akkurat nå! Gi meg noe å sloss med! Jeg blåser i om det bare er en pinne! Gi meg en pinne så jeg kan holde meg i live!»

Hva er det som er så hjelpesløst med det? Det er helt fantastisk. Du er som en soldat: Du har vært fanget bak fiendens linjer. Du har mistet geværet ditt, du har ikke mer ammunisjon igjen, du er underærnert og har helt sikkert pådratt deg et stygt jungelvirus som får deg til å hallusinere svære edderkopper som prøver å spise deg.

Og fortsatt står du der. «Gi meg en pinne. Jeg skal ikke dø her.»

«Et rop om hjelp» får det til å høres ut som om jeg liksom skal synes synd på deg. Du trenger ikke sympati fra meg. Du er ikke patetisk som ber om hjelp. Dette handler om overlevelsesvilje. Dette er det som har fått oss mennesker til å leve og overleve lenge nok til å dominere denne planeten.

Uten noe som helst av håp, mens du kjører på absolutt ingenting er du klar til å kjempe deg gjennom hundre mil med farlig jungel. Uten annet å forsvare deg med enn en liten pinne, om det er det som skal til for å få deg i sikkerhet.

Alt jeg gjør er å dele ut pinner.

Du er den som holder deg i live.

(All kreditt til Boggle the Owl)

 

Her har du noen pinner fra meg

Depresjon er en alvorlig sak. Om du innimellom føler at det kanskje hadde vært fint å ikke eksistere, si fra til noen. Si det til legen din. Legen din er ikke der for å dømme deg. Den er der for å hjelpe deg med å holde deg frisk. Frisk handler ikke bare om at «kroppen» ikke skal være syk eller skadet. Husk: Hjernen er en del av kroppen den og! Få noen til å bli med deg til legen om du trenger det. Bare dra, før det blir verre.

Om du sliter veldig akkurat nå: Ring legevakta. Enkelte steder har de egen psykiatrisk legevakt. Om du tror du kan være i faresonen for å trenge den på noe som helst vis (trenger ikke være at du holder på å ta livet av deg. Det er andre psykiske greier som er veldig alvorlig også), finn ut av hva tilbudet der du bor er.

Forberedelse er viktig. Legevakta har gjerne flere forskjellige telefonnumre. Skriv de ned. Selv om du ikke er i faresonen akkurat nå. Livskriser kan skje når som helst, og de kan ha ganske alvorlige utfall.

 

Landsdekkende numre:

• Hjelpetelefonen Mental Helse: 116 123 (Åpen hele døgnet, alle dager i året)
• Kirkens SOS: 815 33 300 (Døgnåpen)
• LPPs rådgivningstelefon for pårørende: 22 49 19 22 (Åpen mandag og fredag 10.00-15.00 og tirsdag 10.00-19.00)

For Oslo kommune gjelder disse numrene:

• Psykiatrisk legevakt: 22 93 22 93 (Åpen 16.00-22.00 på hverdager, 12.00-22.00 i helger/helligdager, 12.00-16.00 på julaften og 12.00-18.00 på nyttårsaften. Utenom åpningstidene er det legevakten som gjelder)
• Oslo legevakt: Åpen døgnet rundt, hele året.
  Livstruende sykdom/skade: 113
  Akutt sykdom/skade/medisinske spørsmål: 22 93 22 93
  Akutt krise/overgrep/voldtekt: 23 48 70 90

Og husk:

Ingen grunner til å ville ta livet av seg er for små. Samme hva folk prøver å fortelle deg. Ingen har noen rett til å le av deg og dine følelser. Du er ikke svak, du har bare gått tom for ressurser. Du trenger den forbanna pinnen. Be om hjelp. Vær så snill.

[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]