Løpet er sjeldent kjørt. Selv ikke for deg, din psykiker

4 Posted by - 11/08/2013 - life, Norsk

 I hate being bipolar, it's awesome

«Du har bipolar to,» sa han.

«Åh» svarte jeg. «Shit, crap, shit, shit, shit, hva nå?» tenkte jeg inni meg.

«Du ser ikke veldig overrasket ut?»

«Nja.» Jeg visste om bipolar 2, og litt av symptomene. Jeg hadde ikke akkurat tenkt seriøst over det faktum at det kanskje var en passende merkelapp på meg. Klart, etter standardtesten de gjerne tar innimellom, der du får en del utsagn du skal svare ja eller nei på, så ble det ganske mange «ja» under depresjon og «ja» på det kapittelet jeg antar var hypomani, så det var vel ikke så rart.

«Lufta bare gikk ut av meg litt. Ble bare litt … resignert?»

«Ja, altså, du trenger ikke bli stressa over dette. Du har klart deg bra så langt, så nå må vi bare finne ut hvordan du skal slippe flere sykmeldinger og kunne klare å være mer sosial. Dessuten, det er nok veldig mulig at de mystiske vondtene dine ikke er så mystiske allikevel.»

Det var jo egentlig det jeg ville. Jeg var lei av å stadig måtte jobbe hardere og hardere og hardere for å få til de samme resultatene før jeg havnet hos legen. Det var et eller annet rart hver gang. «Jeg har så vondt i hofta at jeg knapt klarer å gå.» «Jeg har litt lyst til å tygge av meg armen, for håndleddet er så vondt.» «Jeg er så sliten.» «Jeg sover ikke lengre.» – en haug grunner til å ikke jobbe, og legen så som regel overbærende på meg, skrev ut noe prednisolon for smertene og henviste meg til eksperter der han kunne og ga meg noen dager til å slappe av på når jeg virkelig holdt på å knekke sammen. Jeg aner ikke hvor mye sært jeg har vært under utredning for, men det meste av det ligger under spesielt sære diagnoser som enten er en del av det revmatiske treet, eller som bare er litt mystiske. «Kanskje nervene, kanskje noe utmattelsesgreier.» «Vi klarer ikke se noe på røntgenbildene dine. Ingenting på blodprøvene, ingenting. Beklager». Om og om igjen i flere år.

Så skjedde det utenkelige. 22. juli. Med lillebror på Utøya (overlevde og er i fin form, takk) og et stort hull revet opp i byen som for første gang i livet hadde gitt meg en følelse av et virkelig hjemsted to knekken på meg. I løpet av helgen skjønte jeg at «jeg kan ikke gå på jobb nå.» Det var for mange følelser, tanker, behov. Jeg trengte å ikke trenge å fungere. Legen min var på ferie, så jeg kom til en vikarlege. «Flott. Nå må jeg forklare meg for noen jeg ikke kjenner.» Akkurat det burde ikke være vanskelig, men det var det i hodet mitt.

Hos legen fikk jeg spørsmålet «hva er det som fører deg hit i dag?» og jeg knakk sammen. «Jeg er så sliten». Det var tirsdag, jeg hadde ikke sovet mer enn noen få timer siden natt til fredag. Legen satt tålmodig og hørte på meg. Ga meg papir til å tørke tårene når det jeg hadde var fullt. «Jeg kan gi deg en sykmelding ut uka, men du trenger kanskje litt mer?» Lykken skulle ha det til at vikaren til den medisinglade legen jeg egentlig hadde var utdannet innenfor kognitiv terapi. Han bare trivdes bedre som fastlege, sa han. Jeg kunne komme dit om jeg ikke fikk brev tilbake til DPS fort, men han mente at jeg uansett burde få tid hos en psykolog.

Så der satt jeg, da, en drøy måned etter. Nydiagnostisert. Sliten. Tømt. «Vær så snill, Ikke mer nå.»

«Det er ikke verdens undergang, det finnes mange med bipolar som lever helt vanlig»

«Som hvem? Hvor er de?»

Joda, det finnes sikkert mange, men de er tydeligvis ikke veldig vanlige. Gjennomgående siden diagnosen har jeg fått mange sære blikk. «Hæ? Har du aldri vært INNLAGT?» spør de. Nei, for tenk, jeg har ikke det. «Hvordan har du klart å holde på en jobb?» Tja. Blodslit. Fosterstilling på kvelden. Ikke godta at jeg faktisk er syk. Ikke vite at jeg har en sykdom der det ikke er vanlig å mestre jobb. Sånne ting. Du vet.

Nå fant jeg også ut, nydiagnostisert som jeg var, med hjelp av en fin psykolog, at jobben jeg var i sakte, men sikkert tok livet av meg. Kanskje litt drastisk å si, men jeg mistrivdes. Veldig. Og jeg var fanget i et rom der jeg ikke følte jeg kunne snakke dritt om jobben min, eller være åpen over hvor mye jeg mistrivdes. Det kunne jo bli brukt mot meg. Det hadde bare gjort vondt verre. Ikke kunne jeg være veldig åpen om å være på jobbjakt heller, og alt jeg sendte ut av søknader var sendt ut av ei som var helt totalt blottet for håp om at noe kunne bli bedre noensinne. Ikke akkurat en idèell kandidat, spør du meg.

Så jeg sa opp jobben. «For helsas skyld,» så NAV ville være villig til å la meg slippe karantene før dagpenger. Med delvis sykmelding frem til et par måneder før oppsigelsestida gikk ut, krevde de fortsatt like mye arbeid som om jeg skulle være helt frisk og jobbe fulle uker. Så jeg sa opp jobben. Og blogget om det.

Jeg sa fint lite rundt meg og jobb at jeg var nydiagnostisert med en diagnose som betydde at jeg muligens kunne havne i en ny depresjon og bli sykmeldt. Fint lite om at strengt tatt, så er det kanskje en risiko å ansette meg. Men jeg visste med meg selv at jeg klarer å dra meg til jobb, så lenge jeg trives, eller føler jeg må. Det er mistrivsel over lengre tid som knekker meg. Kommer jeg dit, får jeg bare si opp igjen, da. For helsas skyld. Jeg veit at på de verste dagene kan det hende jeg kommer en halvtime sent på jobb, men jeg vet også at det er de dagene jeg jobber hardest og ofte får mest utrettet per jobbetime. Alt i alt er jeg vel ikke sååå ille? Jeg tar ikke egenmelding fordi jeg er «litt sliten». Jeg tar ut egenmelding fordi jeg har feber, fordi jeg ligger rett ut og ikke klarer å stå oppreist, fordi jeg virkelig ikke klarer å jobbe. Selv en gang jeg hadde hjernerystelse vurderte jeg å dra på jobb. Ellers er jeg jo udugelig.

Jeg turte ikke være for åpen om det, for «vi psykikere fungerer jo ikke».

Hei, jeg er bipolar og jeg funker.

Jeg fikk drømmejobben. Etter bloggposten min hadde gått et par runder, fikk jeg en tweet fra en fyr fra et lite, ganske ukjent IT-firma i Sandvika som sa «hei, vi skal snakke sammen.» Jeg ble veldig plutselig ansatt i en stilling Rolf veldig plutselig (tilsynelatende, ihvertfall) mente Smallworld trengte (for det meste skrevet ut fra bloggposten min, mistenker jeg). Jeg var livredd for å ikke klare det. Hva skjer om jeg fortsetter å være udugelig? Fortsetter å være sliten av ingenting? Fortsetter å mistrives? Tenk om det er bipolar som gjør meg udugelig? Tenk om, tenk om, tenk om.

Med en del hjelp fra psykologen lærte jeg å høre på kroppen min, og skjønne at biorytmer er en fin ting. Mer fokus på jevnlige måltider, leggetider, osv ble redningen. Sammen med noen søte små piller som hjelper meg med å holde meg unna depresjon (men fortsatt lar meg ha både opp- og nedturer) har jeg fått til mye. For helsas skyld. Med en stilling og arbeidsplass der det er mulig å komme seint og heller jobbe litt seint, i tillegg til å ta hjemmekontor om jeg virkelig trenger det, går det enda bedre. I skrivende stund har jeg ikke vært syk teknisk sett (ikke sånn, ihvertfall) på ihvertfall halvannet år.

Det hjalp mye å lære meg å forstå hvordan hodet mitt faktisk funker, og det hjalp veldig å få en jobb i et arbeidsmiljø som tok meg i mot med åpne armer. Det er helt utrolig hvor viktig det er med gode kollegaer du liker å tilbringe store deler av døgnet ditt med.

Ikke minst hjalp det meg mye å innse at jeg ikke er diagnosen min. Jeg vet at jeg har en hjerne som stadig prøver å banke meg opp. Den er skikkelig mobbete. Den påstår at jeg er fæl, at jeg ikke kan noenting, og den påstår at jeg klarer mye jeg ikke mestrer. Jeg har lært meg å lese spillet dens, og jeg klarer for det meste å styre unna det sure oppgulpet dens.

Innimellom må du bare være ditt eget forbilde

Det å ikke ha ansikt på folk som funker med diagnosen din, når du vet at den sender nok mennesker inn i AAP og uføretrygd er hardt. Det var det hardeste for meg. Jeg kunne helt sikkert fullstendig uten tvil klart å snuble den veien selv, hadde det ikke vært for en god psykolog som riktignok ikke hadde eksempler å komme med, men som var villig til å hjelpe uansett. En psykolog som skjønte at jobben hans ikke var å lappe sammen og sende meg videre. Hans jobb var å lappe meg sammen og sørge for at jeg skulle klare meg bedre der ute i verden, og helst slippe å komme inn i psykiatrien igjen. Det er verdt de ekstra kronene det koster å holde meg der lengre om det betyr at jeg ikke kommer tilbake. Den kapasiteten jeg frigir der vil komme godt med for andre som trenger det.

Jeg savner litt fokus på akkurat det der. Du kan funke med psykisk sykdom. Innimellom trenger du kanskje en failsafe, men det går an. Du passer kanskje ikke i kassa på Kiwi, men det finnes noe du kan gjøre.

Jeg synes det er litt latterlig å se at de jobbene der du kan få den fleksibiliteten du ofte trenger fort er de jobbene som krever en utdannelse du må jobbe veldig hardt for å klare, og kanskje ikke klarer på normert tid. Det krever ofte at du jobber hardt for å komme deg til jobber der det er naturlig å kunne gi deg flexitid og/eller hjemmekontor. Men det er verdt det. Det er verdt det å vite at du har en kriseløsning om verden utenfor er for mye en dag, eller om du trenger den ekstra halvtimen om morgenen fordi hjernen ikke er på samme lag som deg.

Samme hvem du er, så er det en viss sjanse for at du kan funke.

Vi hører sjeldent om disse i media. Vi hører om de som faller inn i det store edderkoppnettet som er NAV-systemet og sliter seg ut der. Vi hører om de som er fortvilt over situasjonen sin. Vi hører om de som jobber og jobber og jobber for å få seg en jobb, bare for å få motstand så fort diagnosen kommer opp. Og vi hører om bedrifter som tør å satse på disse svake menneskene. Den siste er ihvertfall en solskinnshistorie.

Men hva med de andre solskinnshistoriene? Hva med de som klarer seg, selv om det ikke swosjer inn et selskap som en reddende engel når du står der, åpen og naken i media og «gir et ansikt til de som sliter»? Hva med de som har fått en jobb på «vanlig vis» (er det noe vanlig vis lengre?) og klarer seg? Der du ikke har en arbeidsplass som kan snakke om at de så et menneske og klarte å se bak diagnosen?

Jeg veit vi er flere. Det er ikke bare meg som har blitt ansatt med en skjult diagnose som setter sine krav. Det er ikke bare meg som innimellom trenger å ta en pause fra verden, og samtidig bli hjulpet med å forstå at det er noe som heter for mye pause.

Det er ikke bare meg som har «vært så sterk» (haha) og «klart meg i alle år» (lol) «uten å trenge hjelp» (ok, nå får jeg snart latterkrampe). Det er ikke bare meg som klarer å være relativt usynlig i psykikeren min. Det er ikke bare meg som, når jeg avslører at jeg er bipolar, får høre «åh, det hadde jeg aldri trodd. Du virker så normal!»

Jeg er normal. Jeg er akkurat som deg. Jeg bare har en kjemisk, biologisk feil i hjernen som gjør at jeg har et mer ekstremt følelsesspekter, og som gjør at jeg kanskje blir veldig deprimert innimellom. Men med medisiner og mestringsmetoder er jeg helt fin. Litt som en diabetiker som tar insulin for å funke, tar jeg Lamictal for å holde meg noenlunde på jorda. Jeg har mine issues akkurat som du har dine. Når du sier at jeg «virker så normal» er det fordi jeg er det. Akkurat som de fleste andre du ikke vet har en eller annen diagnose (sikkert absolutt alle, i dette diagnosehysteriet vi lever i). Det er bare det at jeg lever med en tilstand du ikke kan se. Du kan ikke se når jeg er så sliten av mennesker at jeg helst ligger fullstendig sammenkrøllet i et hjørne. Du bare ser meg når jeg tar meg i nakkeskinnet og går ut i verden med et smil om munnen. Helt normalt.

Det hender Fantomet forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann.

– Gammelt Jungelord

Mediene er veldig flinke til å snakke om alle som ikke har det så bra, men vi ser sjeldent noe om oss det går bra med. Hvorfor skulle vi? Det er jo en ikke-sak.

Kanskje, bare kanskje, kan èn liten artikkel på riktig plass hjelpe en stakkars nydiagnostisert jente forstå at livet ikke er over. Dette er bare en ny begynnelse.

For meg førte det til ny drømmejobb, som til alt overmål kom med drømmekjæresten.

%d bloggere liker dette: