Livet på baksiden

3 Posted by - 10/10/2013 - livet, Norsk

Jeg snublet over denne artikkelen på Facebook, takket være Undreverset, og det slo meg plutselig hvor lite vi faktisk snakker om når noen ikke funker. Ikke på et veldig personlig plan, ihvertfall. Og om vi gjør det er det mest pårørende som snakker om hvor fælt det er å se noen nære som sliter, eller vi snakker om hvor fælt det er å ha gått gjennom en slitsom periode, uten å gå så veldig mye lengre inn på det. Også kjenner folk flest seg igjen og sier «jammen, sånn har jo alle det innimellom!» – uten å helt ha så veldig store refleksjoner rundt hva dette med psykisk sykdom faktisk er. De tenker ikke så mye over at det ligger diagnosekriterier til bunns som blir studert nøye og vurdert etter mer enn «jasså, så du er litt sliten og lei for tida? Det må vi få en orden på».

Jeg er veldig enig i at «alle har sitt». Jeg er veldig for å normalisere det at folk har psykiske plager, på samme måte som at folk har kroppslige plager. Det er bare det, at folk ser det ikke sånn. Folk ser noen som har brukket bein, eller hører om noen som har diabetes også sier de «stakkars deg». De sier ikke til noen med diabetes at «ja, nei, jeg reagerer skikkelig på sukker innimellom jeg også, ass». De sier ikke til folk med brukket bein at «søstra mi brakk beinet en gang. Har du vurdert å bare ta deg litt mer tid til å slappe av i hverdagen?». Om du er «åpen» og «står frem» med at du blir deprimert i perioder, og angstanfall ute blant folk er noe du er helt seriøst redd for, og at du blir litt ekstra stresset når du ser kontoen din tømmer seg raskere enn den pleier, derimot, vel. «Ja, jeg var litt nedfor her for et par måneder sida. Men så husket jeg at jeg burde trene litt og ikke hoppe over middag, så ordna det seg.» «Ja, angst, da kommer det sånn trykkende følelse i brystet? Fettern til hun der har litt sånn innimellom. Hjelper å bare sette seg ned og slappe av, sier hun.» – Nå er ikke alle jeg møter sånn, og disse to eksemplene er litt banale med vilje, selv om de er irriterende realistiske. Du skjønner det, at når du sier sånt til meg, håper jeg innerst inne at du ikke bruker «litt nedfor» på samme måte som jeg bruker «litt nedfor». Jeg håper at du bare virkelig ikke forstår hvor lammende et angsttilfelle er.

Dette er ikke første gang jeg har blogget om meg selv og psykisk helse. Om du vil lese om hvordan jeg for det meste er, kan du lese om at løpet ikke er kjørt for psykikere heller.

Det jeg skal snakke om nå, derimot, er litt mer personlig. Nå vil jeg snakke om det jeg vanligvis ikke viser.

Du skjønner det, at jeg lever i en verden der jeg konstant vurderer det meste jeg gjør. Jeg vet at når jeg tar på meg veldig mye helt plutselig, er det en stor mulighet for at jeg er i en hypoman episode. Om jeg i tillegg bruker mye penger er det viktig for meg å analysere hvorfor. Har det skjedd noe spesielt, eller har jeg bare shoppet og brukt litt vel mye? Når jeg plutselig tenker at «nå kunne jeg trengt en shot med noe sterkt» begynner jeg å lure. Hvorfor føler jeg dette nå? Ofte kommer den følelsen når hjernen går i høygir. Da vil kroppen gjøre noe som sløver den ned litt, for jeg klarer ikke følge med. Livet går for fort.

Andre ganger, går alt i sirup. Alt kjennes som en grå suppe. Jeg ser ikke helt meningen med noe særlig, eller jeg lar absolutt alt gå inn på meg. Om jeg ser på facebook eller twitter at en del venner (flere enn to, som regel) finner på noe sammen, eller er på et event sammen er jeg fullstendig overbevist om at dere holder meg utenfor med vilje. Om jeg har hørt om eventet og bare ikke kommer er det fordi jeg er udugelig og dum og ikke vil ha venner. I øyeblikkene der dette skjer, og jeg føler det sånn, er det dette som er sant for hodet mitt. Du tenker kanskje ikke noe over det. Det kan hende at du hadde blitt glad for å se meg, men bare ikke kom til å tenke på meg, eller du antok at jeg ikke var interessert. Ærlig talt så er jeg ikke akkurat verdens enkleste menneske å dra med på noe sosialt. Jeg er for det meste i et ganske dominant forhold med sofaen min, der sofaen later til å ville innbille meg i at den er det eneste i verden som bryr seg om meg. I tillegg til kjæresten da, men innimellom sier hjernen at «han kan da umulig like deg så godt som han påstår. Bare se på deg, da!» Også sitter du der, uten å kjenne meg helt, også sier du (litt for å trøste meg, tror jeg) at «jammen, sånn har vi det alle innimellom». Også viser du null forståelse for hvor lammende denne følelsen faktisk er. Du ser meg når jeg er på overflaten igjen, mens jeg skjuler hvor trøtt og sliten jeg tross alt er for tiden.

At least a tie

The system. Absolutt en tegneserie verdt å lese.

Og dette er ting som skjer når jeg teknisk sett har vært frisk i halvannet år, ihvertfall. Psykiatrien anser meg fortsatt som «i remisjon». Dvs uten fremtredende sykdom. Dette er veldig sant. Èn og to dager innimellom med symptomer på noe jeg har hatt uker og måneder i slengen i ganske mange år er som en lungebetennelse i forhold til en liten snue.

“Courage is the art of being the only one who knows you’re scared to death.”

– Earl Wilson

Så kommer vi til angsten. Du vet. «Når man hyperventilerer litt og kjenner det knyter seg litt i brystet.» Nei.

Angsten kommer når det flommer over. Den kommer når du minst venter det. Som når du sitter der og har kjøpt din første leilighet sammen med en mann du gleder deg til å tilbringe resten av livet med. Dere signerer kontrakt og hurra. Dere snakker med banken og får lån og alt er greit. Så kommer lånepapirene i posten. Der alt står i bankspråk. Det står ting som «depotgebyr» og andre finurlige ord som du blir overbevist om at er lagt der for å lure deg og gjøre deg forvirret. Du innser at banken kan lage gebyr for hva som helst uten at du aner hva som skjer. De kan ta gebyr for at de trenger å spise i løpet av dagen og kalle det noe som høres avansert ut, og du sitter der og sier «ok, her har du penger». Fordi du vet ikke bedre. Så da sitter du der.

Hodet blir skikkelig varmt, hjertet prøver å sprette ut av brystet, de latinske bokstavene på arket foran deg blir greske, og du aner virkelig ikke hva du skal gjøre. Du skriver en frustrert og sår post på facebook og får tilbakemeldinger fra venner av typen «det går bra, vi økonomer forstår ikke mye av lånepapirer vi heller». Det hjelper litt, men du er fortsatt verdens dummeste menneske. Dette er jo noe alle klarer å gjøre, ikke sant? Hvor mange kjenner du ikke som eier boligen de bor i? De har jo også lest disse papirene og skrevet under og satt seg i det du for å være morsom kaller «bunnløs gjeld». Også innser du at det er akkurat det dette er. Bunnløs gjeld. Du tenker over uttrykk folk har sagt til deg mens de gratulerer deg med boligkjøp som «velkommen i minusmillionærklubben!» og «gratulerer! Nå er du en av oss gjeldsslaver!», også tenker du at «shit, det der er faktisk sant», og alle disse tankene og innsiktene fyller opp verden og hodet blir varmere, øynene merker lyset i rommet mye mer og alt blir bare en eneste stor sky av inntrykk og tanker. Så sitter du der. Helt fullstendig lammet.

Du hyperventilerer ikke eller noe, men du må bort fra lyset. Og varmen. Du prøver å legge hodet under et pledd, for der er det mørkt og mørkt = kaldt. Dette funker ikke. Du analyserer situasjonen du er i, og finner en løsning. Dra stuebordet så nær sofaen du kan, legg deg med en skulder på sofaen og en på stuebordet og heng hodet nedover. Så sitter du der mens tårene renner og fokuserer på å puste dypt så du ikke begynner å hyperventligere. For herregud, hva må folk tro? Det er riktignok bare en annen person i rommet, og han har sett deg oppføre deg nesten sånn her før, men han må jo synes det her er skikkelig latterlig allikevel.

Dagen etter bestemmer du deg, etter innspill fra ei annen venninne, for å ta kontakt med banken og fortelle om denne kvelden der du har grått under stuebordet mens du sliter med å forstå lånepapirene. Du blir mer ærlig enn du trodde du noensinne skulle bli mot en instans som dette, og du tenker rett etter å ha trykket på «send» at, shit, «de må jo tro jeg er gal?». Så svarer banken. De takker og sier de er glad for å bli mint på hvor viktig dette med språk er. At de ikke har filosofert så veldig over det faktum at folk ikke snakker om å ha et depot i banken lengre. Det var jo noe foreldrene og besteforeldrene våre drev med. De forklarer deg i enkle former hva alt innebærer, og sier de veldig gjerne vil ha innspill om du får noen idèer til hva de kan gjøre for å gjøre hverdagen din enklere. For: «Det er jo ikke meningen at kundene våre skal få angstanfall av det vi sender ut!» Også ber de deg si fra om det er noe mer du lurer på, så kan de gjerne ringe deg eller noe og snakke deg gjennom disse bankgreiene, også gratulerer de deg med boligkjøp og takker for at du har valgt dem. Takk, DNB, og spesielt deg, Nina, som tok deg tid til å skrive til meg. Jeg har fortsatt ikke svart for alt har vært så mye i det siste. Og nå har det gått såpass lang tid at det er litt flaut å svare, men jeg vil. Jeg må bare få litt mer mot først. Igjen. Og takk, Øyvind, som skjønte at jeg trengte oversukret te, et åpent vindu og å få slått av lysene i stua når jeg ikke hadde den mentale kapasiteten til å innse at det var akkurat det jeg trengte.

Så går det litt tid, og alt skjer. Plutselig en dag får du noe som kan klassifiseres som et ekstremt angsttilfelle. Armen din dreper deg, du har mye å gjøre, alt du lager er dritt, du sitter med tre ting du føler du både må, bør og vil på som skjer samtidig, og det krever alt du har å holde deg samlet. Du får tre-sekunders gråteanfall jevnlig utover dagen. Du blir så frustrert at du slår hendene alt du kan i bordet med håndflatene ned, så du fortsatt kjenner det dagen etterpå. Du hopper over lunsj, for du «har bare ikke tid», sier du. Og spiser litt frukt isteden. For det er alt du kan for tiden.

Du jobber noen timer ekstra fordi du skal kjøre kollektivt hjem i dag, og tanken på at det er sånn du skal komme deg hjem krever en god del energi. Du vet du klarer tog. Du vet hva billetten koster, du har strøm på mobilen så du kan kjøpe billettene i appen uten å snakke med mennesker, og du lever i et område der du ikke trenger å snakke med eller ha noen form for kommunikasjon med noen som helst som du ikke vil snakke med. Det er så greit og kjekt og sånn. Så du setter på en podkast som du tror skal ta ca så lang tid som det tar deg å komme hjem. Du går til toget, kommer på platformen i det toget går, og rakner bittelitt. Neste går om ti minutter, og det er vel ikke så ille. Vente kan vi.

Du kommer til Skøyen og runder hjørnet i det bussen din går. Ti minutter venting, igjen. Og podkasten er ferdig. Shit. Så du finner noe annet å høre på. Hater all musikken du har på telefonen, men er glad for at du ihvertfall har muligheten til å høre på noe, og ikke bare sitte der i stillhet. Så kommer bussen. Og folk kommer på, setter seg ved siden av deg, går av, kommer nye, du teller stopp og er bombesikker på at du nesten er hjemme når du plutselig innser at du ikke er halvveis en gang. Så får du en haug med 3-sekunders gråt igjen. Helt lydløst. Bare dråper som renner fra øynene. Ikke noe farlig. Ikke noe som merkes av noen rundt deg. Ingen ser at akkurat nå krever det alt av deg å ikke gå i oppløsning.

Det skjer ikke før du kommer hjem til en som spør om det går bra, og lar deg få lov til å ikke ha det bra. En som heldigvis skjønner at det du trenger mest akkurat nå er å bare ikke fungere, mens du prøver manøvren med å fikse varmt hode+lysfølsomhet med å gjemme deg under teppet igjen. Som svarer med å åpne vindu og slukke lys igjen, og setter seg inntil deg. Også ligger du der og ikke funker og tenker på hvor kjip du er som blir sånn og hvor slitsomt det må være å bo med akkurat deg. Også finner han ut hva du kan finne på å spise. Og skreller gulrøtter og fikser rømmedip, og lar være å dømme deg for at akkurat det er middagen din i dag. Også innser du hvor sinnsykt heldig du er og hvor kjipt det egentlig er at du ikke klarer å være så glad og fornøyd hele tiden som du føler du har grunn til å være. For det er jo mye bedre om du bare klarer å skjerpe deg og begynne å funke igjen.

Så kommer du på jobb dagen etter, og får høre fra sjefen at dere hadde en produktiv dag i går og at du har produsert et stykke arbeid han er fornøyd med. Også fikser du kaffemaskinen når den bare vil gi vann til den andre sjefen din. Og alt er plutselig mye bedre igjen. Rart, det der.

Usynlig

Alle sånne her tilfeller skjer på baksiden av alt. De fleste som opplever sånt sier som meg, at de bare prøver å funke gjennom det. Man holder fasaden oppe, lissom, og kanskje innrømmer at de «er ikke helt på topp i dag». For det er jo sant. Du er ikke helt på topp. Du bare sier ikke noe om hvor langt fra toppen du egentlig er. Også smiler du. Også er det ingen som gir tegn på at de gjennomskuer deg. Du vil så gjerne være en sånn suksesshistorie, og vise verden at «ting går helt greit, altså!» Også ser du ikke at du er en av de som prøver å skjule hva som egentlig ligger bak en diagnose. Du viser ikke at du har fått en diagnnoselapp klistret på deg fordi på et punkt har du gått så fullstendig i oppløsning foran de riktige personene at de har sørget for at du har fått en form for behandling. På godt eller vondt.

Også er det så utrolig flaut å angste, ikke sant?

Real Monsters by Toby Allen: Mental disorders in form of “monsters”. (Klikk på bildet for flere illustrasjoner)

Real Monsters by Toby Allen: Mental disorders in form of “monsters”. (Klikk på bildet for flere illustrasjoner)

Bipolar & anxiety

«The Bipolar monster is always at odds with itself, its two head constantly bickering with each other in a language of gibberish. The blue head is always depressed and easily irritable and the orange head it always on a high and in a frenzy.
Other monsters tend to stay away from Bipolar due to the constant noise it created with its arguing. “

«Anxiety is small enough to sit on its victim’s shoulder and whisper thing in to their unconscious. No-one has ever seen the face of Anxiety for it always wears a skull as a mask.
They often carry small objects linked to their victim’s anxieties. Clocks are a favorite.”

Litt lenker

Jeg liker tegneserier. Spesielt de jeg kan relatere til på en eller annen måte. Her synes jeg det er på sin plass med noen lenker du kan se på, om du også har det litt sånn kjipt innimellom, kjenner noen som har det litt sånn kjipt innimellom eller vil helt enkelt og greit ha litt mer innsikt.

Buzzfeed: 24 comics that capture the frustrations of anxiety disorders.

Buzzfeed: 21 comics that capture the frustrations of depression.

Hyperbole and a Half: Adventures in depression. <- Jess.

Hyperbole and a Half: Depression part two. <- Må leses!

Buzzfeed: Psykiske lidelser illustrert som veldig søte monstre! Du kan se bipolar blant dem her.

I had a black dog. His name was depression. En youtube-video.

Om du lurer på hva jeg mener om vi snakker sammen og jeg forteller deg at jeg «ikke har orker nok til…», bør du lese denne posten av Oda. Spesielt punktet om ressurshåndtering.

  • <3

  • Tusen millioner hundre takk for denne! <3

  • Hilde

    Du er så åpen og klok, Nadia. Takk for det – det gir oss viktig innsikt.

  • Tusen takk! Innimellom føler jeg at det bobler litt over med ting jeg vil si, så da må det nesten bare ut.

  • Åhh, takk for fin kommentar!

  • 😀

  • Marie Elena Mathisen

    Siden jeg hadde angstedag i går var det ekstra fint å lese denne i dag. Jeg kjenner spesielt igjen den beskrivelsen av mannen din, min er også innmari flink til å være sånn. Verden er teit i blandt.
    (Jeg hadde angstanfall midt i en konfirmasjon for en stund siden, da var det helt fantastisk at fyren min tilbød hånden sin å klemme på og poengterte veldig stille at det var greit å grave ansiktet ned i skjorta hans til han kunne få meg ut derfra.)

  • Så bra den kunne hjelpe :p Det er helt uvurderlig å ha noen som bare lar deg være svak og hjelper deg med å komme deg gjennom. Srsly.

  • Pingback: 5 bloggere om mental helse | Mirea()

%d bloggere liker dette: