La oss snakke Comic Sans

[vc_row][vc_column][vc_column_text]

Comic Sans er ille, eller hva? Alle vet dette. Alle vet hvor teit og dum og stygg denne fonten er. Helt siden Vincent Connare bestemte seg for at Times New Roman ikke passer seg i et tegneserielignende interface som Microsoft Bob i 1994, så han lagde en ny font basert på skriften i Alan Moores Watchmen og Frank Millers The Dark Knight Returns. Forøvrig to tegneserier jeg liker ganske godt. Nå ble ikke Comic Sans ferdig i tide til å kunne shippes med Bob. Den så isteden dagens lys i Siden Windows 95 Plus!-pakken, og har siden kommet sammen med operativsystemene fra Microsoft. Isn’t it lovely? Microsoft selv sier at fonten er en «groovy script font» – dem om det.

Jeg pleide å være veldig engasjert i kampen mot Comic Sans. Jeg var en av de første til å rope «æsj» når jeg så fonten hvor som helst. Jeg legger fortsatt merke til den, og innimellom kommenterer jeg den. Forskjellen nå er at der jeg fastslo ganske hardt at «kun idioter bruker comic sans» har jeg nå innsett at jeg muligens er litt vel elitistisk. Som strengt tatt er helt greit, ettersom kunnskap om «sånne fonter og sånn» er en del av utdannelsen min. Comic Sans må være en sånn font folk elsker å hate. Om man har lært seg bittelitt om typografi, er det gjerne at Comic Sans, det må man hate. Den er stygg, ekkel, ikke bra i det hele tatt. Hvorfor vil du noensinne trenge den? Ikke er den veldig lesbar heller!!!!11!1!!!!!! Eller er den nå det?

The Telegraph nevner at i en undersøkelse der folk skulle huske fakta fra en tekst, scoret Comic Sans og Bodoni MT høyere enn Arial. British Dyslexia Association anbefaler bruk av Comic Sans i informasjon formidlet til dyslektikere sammen med lyst, farget, tykt papir med mørk tekst. Du kan alternativt bruke Arial, Verdana, Tahoma, Century Gothic eller Trebuchet. Sistnevnte fikk gode resultater i en undersøkelse klassen under meg da jeg studerte grafisk design gjorde. Om jeg ikke husker helt feil, var den verste komboen de kom frem til Arial pt 10 i svart skrift på hvitt papir.

Sånn sett er jeg ikke strengt mot stensiler skrevet i mørke-mørkegrå Comic Sans på kremgult papir med morsomme clip-arts til barneskolebarn. Jeg er heller ikke i mot brev skrevet til bestemor i denne «groovye håndskriftfonten», for å bruke Microsoft sine egne ord. Jeg dømmer deg ikke. Vel, jeg mener ihvertfall ikke at du er et dårlig menneske. Det som irriterer vettet av meg er den vide bruken av fonten som vitner om mennesker som ikke en gang gidder å tenke over signalene de sender ut, eller at fontvalget ditt faktisk sender ut et eget budskap.

Informasjon formidles ikke i vakuum

Her definerer jeg informasjon ganske løst. Informasjon er det du vil formidle. «Gratulerer med dagen bestemor!» er informasjon. Det samme er «husk å kjøpe melk» og «Kari er ti år» – du skjønner greia.

Tonefallet folk snakker til deg i påvirker hvordan du mottar budskapet de kommer med. Tenk bare over setningen «så fin du er i dag». Mange av oss jenter har hørt dette i flere mulige former, med akkurat de ordene. Om senderen sier det med latter i stemmen er det veldig lett å tenke «hva er feil nå? Har jeg fett hår? Har jeg skjørtet stappa i strømpebuksa? Har jeg klart å ta på to forskjellige sokker? Er mascaraen smurt utover trynet? Har jeg noe mellom tenna?» – man tar det ikke akkurat som et kompliment. Dersom noen derimot kommer mot deg og smiler og kanskje legger litt ekstra trykk på fin er det lettere å både tenke og si «tusen takk». Sånn er det med teksten du leser og.

Fontvalget sier noe om deg som avsender. Det sender også et signal om hvordan du beddømmer mottakeren. Signalet er muligens ikke akkurat det du prøver å sende ut. Min teori er at du kanskje tenker «dette er et litt alvorlig tema/her høres jeg sikkert litt streng ut, da får jeg bruke en lettbeint font!» Så ender det slik:

På en gravstein? Seriøst? (Kjære familien min: Om dere gjør noe slikt mot meg den dagen jeg dør skal jeg bli et helvetes poltergeist for dere)

Jeg har fått servert Comic Sans på en haug sære måter. Fra restaurantmenyer (på ellers ganske pene restauranter vel å merke) og jeg har fått et altfor høyt antall e-poster sendt fra en jobbadresse til min jobbadresse. Jeg har fått visittkort med fonten, jeg har sett butikkskilt i comic sans og et uendelig antall beskjeder hengt opp på diverse steder. Og jeg har sett fonten i bruk på brosjyrer for kurs i depresjonsmestring. Jeg har sett fonten brukt i powerpoint gjennom et ganske langt pasientkurs for bipolare som tok for seg ting som å identifisere ting som kan trigge en episode. Det tok også for seg ting som medisiner, selvmordsfaren blant bipolare, hvor du kan ringe når du trenger hjelp og andre lignende temaer.

Det jeg prøver å si er: Vær så snill, tenk på hva du prøver å si. Tenk på situasjonen det kommer til å bli lest i.

Comic Sans snakker om ballonger og glade farger. Den forteller om lek og glede. Den forteller om fotball på løkka og pølser og brus til alle. Den forteller om søte kattepuser og kosete valper. I Microsoft Bob skulle Comic Sans brukes i snakkeboblene til en koselig hund som skulle vise deg hvordan datamaskinen din fungerer. Dette er ting du kanskje instinktivt vet. Du velger kanskje ikke Times New Roman fordi den virker så «stiv i snippen«, så du leter videre til du finner noe som fanger øyet ditt. Selvfølgelig vil Comic Sans stå ut når du sitter der med fontene som kom med operativsystemet ditt. Den er morsom og lett, og gir deg rom til å være litt tøysete og ikke virke så streng. Så tenker du ikke så veldig mye mer over hva du sier med fontvalget.

CVen du sender ut i Comic Sans er litt som å komme i jobbintervju kledd som om du skal i barnebursdag. Det kan hende det funker, men da skal du vite ganske sikkert at den potensielle arbeidsgiveren din vil ta det riktig. Eller at du virkelig ikke vil jobbe en plass der det ikke er rom for sånt. E-posten du sender ut til alle kundene om at «nå er vi utsolgt for…» i Comic Sans virker fort litt fnisete. Fakturaen i Comic Sans får meg til å lure på om du vil ha betalt i monopolpenger (siden vi er på den tøysete siden, lissom). Å velge Comic Sans når du sender en e-post til en ny bedriftkontakt er litt som å gi den en bamseklem i første møte før du sier «Halla, Kjell! Hyggli’ å se’ræ!» – du skal være ganske sikker på at det funker før du drar den. Eller er kanskje ikke Kjell så nyttig at han egentlig er verdt tiden din?

Når du bruker Comic Sans i materiell i kurs for pasienter innen psykisk helse, vel. Det er litt som når du sier til noen i dyp depresjon at «jammen, sola skinner ute, du kan ikke sitte her og være lei deg da! Det er jo ikke så ille, er det vel? Kom deg opp av ræva og bli med på fest! I Parken! Med ballonger! BLI NÅ GLAD, DA!» – Hvorfor bruker du Comic Sans? Er det for å pakke disse stakkars psykikerne inn i bobleplast? Er det for å prøve å gi dem litt glede i hverdagen?

Vet du hva jeg trenger når jeg er inne i en depressiv episode? Forståelse. Forståelse for at det er greit å ikke være en vandrende gladboble hele tida. At det er greit å sitte stille og være litt molefunken. At det kan være lurt å ta seg en tur ut. Kanskje på butikken, eller kanskje bare for å gå opp og ned gata fordi det er alt jeg orker. Jeg trenger ikke å holdes i handa. Jeg trenger ikke at du prøver å få verden til å se lysere ut. Jeg trenger ikke at du prøver å skåne følelsene mine. Jeg trenger at du tar meg på alvor. Når du snakker i babystemme til meg er det kun ditt eget ubehag du fjerner.

Som medarbeider trenger jeg at du tar meg seriøst. Som kunde trenger jeg at du tar meg seriøst. Som sørgende (ref gravsteinen lengre opp i posten) trenger jeg ihvertfall at du tar meg (og avdøde) seriøst. (Og seriøst: Jeg har sett faktura fra et gravferdsbyrå. I Comic Sans. Kom igjen’a!) Vi trenger ikke å pakkes inn i bobleplast. La Comic Sans være forbeholdt de få situasjonene der det er relevant å skrive som om du lagde tekstbobler til en tegneserie.

Kan vi bli enige om et eksperiment? Hver gang du skriver noe til noen i Comic Sans, legg ved en ballong. En blå. En med hatt og nese på.

Takk for meg.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]