Jeg forstår at dere vil tjene penger. Jeg forstår at en måte for dere er å legge enkelte saker bak en betalingsmur. Dette er helt greit. Jeg har bare et lite problem med en ting: Hvorfor kan jeg ikke få kjøpe et nummer? Ett eneste et? Når jeg klikker meg videre på en sak bak paywall får jeg valg for å kjøpe et abonnement.
Dagbladet er nesten greie her. Jeg kan få prøve en uke gratis, men må deretter betale 29,- per uke, 49,- per måned eller 399,- per år. I tillegg kan du kjøpe månedsabonnement på Dagbladets eAvis, som er papirutgaven på en digital platform. Den koster 179,- per måned, eller 199,- om du vil ha med pluss.
VG kommer et lite hakk bak, og lar meg betale henholdsvis 35,-/56,-/595,-. Ingen prøvetid eller noe, men det er greit nok. 35 kroner for ei uke sprenger ikke akkurat banken.
Aftenposten, derimot, som ofte har de sakene jeg oftest kunne tenke meg å lese av alle sakene jeg finner bak paywall, gjør fint lite for at jeg skal gidde. Akkurat nå har de riktignok et supertilbud på bare 1,- den første måneden. Deretter kan du velge å kjøpe et månedlig abonnement. Det koster 49,- om du allerede abonnerer på avisen, eller 199,- om du ikke gjør det. Du får to utgaver daglig.
Hvorfor alle abonnementene? Hvorfor ikke enkeltutgaver?
Jeg vet at dersom en sak sier «les i vår betal-versjon eller i papiravisen» så har jeg valget om å gå i butikken og kjøpe avisen. Det er vel og bra. Jeg kan også velge å kjøpe et av disse abonnementene. I VG og Dagbladets abonnementer gjør ikke dette så veldig mye, siden en uke ikke koster så mye (så lenge jeg unngår at de automatisk trekker meg).
Problemet er strengt tatt ikke mitt her. Når jeg finner en sak jeg synes virker interessant og klikker på den, skal det ikke så mye til før jeg kjøper tilgang til artikkelen, eller tilgang for denne dagen/dagens utgave av avisen. Jeg har lyst til å lese akkurat dette nå, og ser artikkelen interessant nok ut, er det vel verdt å bruke noen kroner på å få lese den. Når valget for å få den akkurat nå digitalt er 199,- per måned, som i Aftenpostens tilfelle må jeg innrømme at terskelen for å kjøpe ligger ganske høyt. Ja, jeg vet at jeg får hele avisen. Ja, jeg vet at jeg får to utgaver hver dag. Ja, jeg vet at dette gjelder tilgang til alle digitale greier Aftenposten har, og at dette innebærer tilgang til arkivet, tilgang til iPad-utgaven og tilgang til A-Magasinet i tillegg for Aftenposten og Aftenposten Aften. Jeg mener ikke at dette ikke er mye for pengene. Jeg mener at dette er mer enn jeg vil ha.
Jeg føler ikke at jeg har 199,- å bruke på hele nyhetsporteføljen til Aftenposten hver måned. Ikke føler jeg at jeg vil sette av tid til å lese nok av det jeg får for pengene til at jeg føler at det er verdt det. Jeg kan gjerne betale for det jeg vil lese nå. For èn utgave eller èn artikkel, akkurat som i butikken. Et helt abonnement blir bare litt(veldig) for mye. Problemet her, kjære nettavis, er ditt. Når jeg finner en artikkel jeg vil lese, er det jeg som bestemmer om jeg vil ta kostnaden.
Problemet, kjære nettavis, er terskelen jeg må over for å gi deg penger. Om valget, som i Aftenpostens tilfelle, er 199,- for å få den nå, eller gå i kiosken etterpå for å kjøpe papiravisa, er sjansen stor for at valget blir «ikke i det hele tatt». Det har ingenting med min latskap å gjøre. Det er heller det at jeg glemmer. Det skal en ganske god sak til før jeg drar i butikken i ens ærend å kjøpe avisa di. Det skal minst like mye til før jeg husker at du har en sak jeg vil lese mens jeg allikevel er i butikken.
Det er godt mulig det finnes gode løsninger for å kjøpe enkeltnumre av papiravisene vi har på nett, men helt ærlig: Når du klikker deg inn på en nettavissak der du browser i en liten pause på jobb, hvor stor er sjansen for at du tenker «det her må jeg lese! Her! Masse penger!» eller «Hvor får jeg kjøpt PDF av avisen?» eller «humm, hvor er nærmeste avisutsalg?» – heller enn «jaja, back to work»?
Microtransactions er noen finurlige greier
Har du noensinne sittet med mobilen i handa sett tydelig at du vil klare dette candycrush-brettet med bare ett lite move til? Har du merket hvor enkelt det er å klikke på knappen som gir deg «5 more moves», bare for å få kjenne på den tilfredsstillende følelsen det er å ha klart det, ihvertfall til du kommer i en lignende situasjon? Har du kjent på hvor lett det er å kjøpe power-ups og tid og moves for å nå målet ditt, for så å innse hvor mye de 7 kronene her og de 14 kronene der faktisk blir til slutt?
Eller kanskje du leser tegneserier? Kanskje har du opplevd å åpne comixology på iPaden din, funnet en ny serie der første nummeret er gratis (som en annen doplanger), så, når du er ferdig: «Vil du kjøpe neste nummer? Det koster bare 14 kr» Eller 7kr. Eller 21. Det koster ikke mye, bare et lite nummer. Det koster mindre enn et Donald eller Pondus fra butikken. Og når du er ferdig med å lese neste nummer: «Har du lyst til å lese videre? Eller kanskje du har lyst til å sjekke ut en av disse, som er litt i samme bane som den du leser nå?» – så sitter du der, en ganske god bunke med tegneserier senere, og innser at du har tapt mot mikrotransaksjonene. Igjen.
Det er så enkelt. Samme med ting fra Amazon. Kindlebøker: Klikk, svosj, nå kan du lese. Fysiske greier? Klikk, nå er den på vei i posten. Ebay, etsy, alskens webshops: Klikk, paypal, varen er på vei.
En ussel liten artikkel på en norsk nettavis? Klikk. Kjøp abonnement. Er det egentlig verdt det? Tenk tenk tenk.
Sånn er det ihvertfall for meg. Selv om jeg kan betale for kun en uke, gir ordet «abonnement» meg litt sperrer. Snakker vi automatisk trekk? Da må jeg jo huske å slå det av. Det blir stress. Hvorfor kan jeg ikke bare kjøpe en.liten.enhet. Helt alene? Helt for seg selv? Om du tar 35,- for ei uke, kan jeg gjerne betale en tier for tilgang til èn dag. I ett lite klikk.
Mange gode poeng her, Nadia!
Jeg mener den åpenbare løsningen ville vært et overordnet system hvor man kunne kjøpe tilgang til enkeltartikler. For det er jo ikke bare Dagbladet, VG eller Aftensposten man vil lese når man følger lenker på nettet. Det kan like gjerne være en artikkel på ei lokalavis som sprer seg i sosiale medier eller som kommer opp i et Google-treff. Om man da kan knytte enkeltkjøp til en brukerkonto eller PayPal ville nok terskelen for å betale for innhold vært lavere.
Takk!
En universal, landsdekkende løsning (evt alle knytter seg til paypal? Eller amazon? Ja?) hadde vært så fint!
Jeg vet ikke hvor mange som eeeegentlig bryr seg om akkurat hvilken avis artikkelen de leser er hos (Aftenposten kjører jo en haug bergenske saker, skrevet av BT(?)-journalister, f.eks. Fint å tilhøre samme konsern, sånn). Når man muligens egentlig ikke bryr seg, blir det litt latterlig å sette seg fast i en publikasjon fordi månedsabonnementet der = månedsbudsjettet ditt på nyhetsstoff.
Det slo meg brått at jeg jo bruker mer og mer tid på utenlandske nettsteder og leser internasjonale nyheter og saker i stedet for norske etter at VG, Dagbladet, Aftenposten og ble gniene på artiklene sine.
Det samme gjelder meg og! Norske nyhetskilder er mest kilde til lokalnyheter for min del. Alt annet kan jeg finne bedre kilder til andre steder. Om jeg får mindre tid, er det de norske nettavisene som går først av tidtrøyte.
Det er lett å kjenne seg igjen og være enig med deg i dette. Det er sjelden jeg har lyst til å lese hele avisa, og har i hvert fall ikke behov for å lese hele avisa hver dag. Har derfor i likhet med deg undret meg over at kjøp av f.eks. enkeltartikler ikke er mulig (ennå?). Er mao. enig i det Undre kommenterer her også.
Den samme problemstillingen støter jeg for øvrig også på på andre digitale arenaer. For eksempel betaler jeg gjerne noen kroner for å se mitt lag Molde spille kamper i Tippeligaen, men Cmore som har senderettighetene, tilbyr av en eller annen grunn ikke dette. Hvis jeg vil se en enkeltkamp, må jeg kjøpe tilgang til hele tippeligarunden for kr 169. Jeg har null interesse av å se Hønefoss eller Rosenborg sparke ball, jeg vil kun se Moldes kamper. Og da er 169 kroner alt for mye penger. På lik linje med et e-avisabonnement, er derfor et måneds- eller sesongabonnement på Tippeligaen også uaktuelt. Jeg ønsker ikke å betale for mengder av innhold jeg ikke er interessert i.
Der er vi helt enige!
Det vil nok ta en del tid og ressurser for en innholdsleverandør å la oss betale for biter av produktet, men magefølelsen min sier at dette er noe man kan tjene inn på sikt.
Sånn sett skulle jeg også ønske at iTunes hadde hatt et utvalg i Norge som ligner mer på f.eks USA, der du kan kjøpe èn og èn episode av en serie du liker, eller leie film billig, sånn at du har den i et døgn og kan se så mye du vil før den slettes fra kontoen din.
Det finnes mange som har laget systemer som virker bra flere andre steder, jeg bare savner dem her jeg er, på de tjenestene jeg vil ha.
Seriøst, hvem har tid til å se hele tippeligaen, lese gjennom to utgaver av Aftenposten daglig PLUSS A-magasinet, i tillegg til VG og Dagbladet, og gjerne lokalavisa/ene? Jeg vil gjerne gi litt til hver, ikke alt til èn. Er jo ikke riking heller.
Jeg studerer i England og liker å holde meg oppdatert på nyhetene hjemme, men disse abonnomentene tar kaka! Jeg må enten betale, få sendt papiravisen hjem til meg i England eller bare la være. 5 kr dagen i ei uke for en student i utlandet? Jeg har bedre ting å bruke pengene mine på. Så da får det være godt nok å bare få skummet over framsidene på nettavisene, for mine penger får dere ikke over no sånt tull!
Jeg og vil gjerne ha muligheten til å betale for å lese enkeltartikler. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan det.