[vc_row][vc_column][vc_column_text]
1. desember 2013 fikk skribenten Emil Høydahl publisert et innlegg på db.no der han skrev at han ikke kjenner noen, eller tror på at det finnes lykkelige Osloborgere.
«Hashtagger som #parkliv #mittoslo #oslove gjengir vakre øyeblikk i hovedstadens kafeer og parker på sosiale medier. De er alle en løgn. Bildene av kanelboller og utepils utelater klagingen og sutringen vi bedriver.» skriver han. Og «En rundtur i Oslo ødelegger et godt humør. Frustrasjonen bygges opp gjennom bydelene.»
Jeg, kjære Høydahl, er uenig.
Jeg er en av de mange som poster ting fra hverdagen min som Osloborger under hashtaggene #oslove og #stakkarsoss. Sistnevne har forresten en blogg du bør sjekke ut.
Nå kan man helt sikkert påstå at det ligger mye ironi i det Høydahl sier, men man kommer ikke unna at han sier noe man stadig vekk hører. Folk som ikke skjønner hvordan folk kan orke å bo i så tettbygde strøk. I Oslo er det jo bare mas og kjas og skrik og hyl. Det er ikke trygt, og dessuten får du ikke puste på de trange bussene. Hmf. Så det så.
Akkurat nå sitter jeg, midt på natta i romjula, og ser ut vinduet på en elv som strømmer fritt. Jeg ser ut på stillheten mens jeg koser meg under pleddet og vurderer å ta en kopp te. Akkurat dette er ikke unikt med Oslo, men dette er altså en helt vanlig søvnløs natt innenfor ring tre. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Jeg elsker Oslo. Jeg koser meg når jeg går langs Akerselva og kikker på folkene jeg møter, når jeg legger merke til småting som har kommet siden sist. Innimellom ser jeg litt gatekunst, at det har kommet flere hengelåser på brua ved Kunsthøyskolen, eller bare at årstidene går sin gang. Jeg blir kjempeglad når jeg oppdager helt tilfeldig at det er Bondens Marked i Birkelunden, eller når jeg plutselig finner ut at det er søndag i det jeg snubler over søndagsmarkedet der.
Jeg liker det om sommeren når jeg kan finne litt god is på Dolce Vita etterfulgt av en tur bort til festningen for å nyte utsikten. Jeg koser meg når jeg kan ta på rulleskøytene mine og suse avgårde med vinden i håret(hjelmen) hele veien fra Operaen til Sjølyst.
Jeg liker å møte gode venner for å bare ligge og slange oss i en eller annen park som sommeren, og jeg liker å møte venner for å ta en «kopp kaffe»(kakao) og slarve om alt og ingenting. Jeg liker å bo i gangavstand til det meste jeg føler jeg trenger. Jeg liker å plutselig finne ut at et band jeg har likt en stund har konsert i kveld og at det fortsatt er billetter igjen. Og jeg liker å finne ut at den filmen jeg har lyst til å se går nå ca straks på en kino der jeg rekker å raskt kjøpe billetten på nett og tusle bort, hente billetten og gå rett inn i salen. Gjerne med en tur innom kiosken (jeg er en hund etter baconcrisp).
Jeg liker å kunne være en «kjentmann» og ta med venner og slekt utenbysfra til steder de kanskje ikke har hørt om før. Steder som Illegal Burger, Gutta fra Calcutta, Sagene Lunsjbar eller Lofthus Samvirkelag. Eller noen av de andre flerfoldige gode spisestedene vi har i byen.
Jeg merker jeg blir lett fornærmet når noen klager over byen min. Det føles sårt når folk peker på en av de mange byggeplassene og huffer seg. Hvorfor skal man alltid bygge et eller annet sted i en by, liksom? Huff, altså.
De bare ser ikke alle de fine tingene med Oslo. Menneskene, småskattene her og der, hvor deilig det er å ha grønnsakshandlere nesten over alt. De ser ikke hvor fin Oslo er i både regn og sol. Hvor fin Oslo er i jula, til tross for mangel på snø.
Oslo er absolutt ikke for alle, det er klart, men den gir plass til så enormt mangfold. Klart mennesker samler seg i områder der de finner likesinnede, men ville ikke du også gjort det? Byen min er et sånt sted der jeg finner min type mennesker. Jeg trenger ikke en gang være et utpreget ekstrovert menneske for å finne dem. De er der. Det bare hender jeg må tørre litt ekstra for å ha kontakt. Livet i byen min lar meg ihvertfall ha muligheten til å kunne finne på ting på kort varsel.
Jeg føler meg så absolutt lykkelig i Oslo. Jeg er på en plass i livet der jeg endelig føler ro i sjela. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg bor med i en kjempefin leilighet med høyt under taket (bokstavelig talt) og en balkong å nyte sommernettene på. Jeg bor i gangavstand fra mange mennesker jeg liker å tilbringe tiden min med. Jeg bor i gangavstand fra mange former for underholdning, mange gode spisesteder og mange fine steder å slappe av. Jeg bor i en by der nettverket mitt, de jeg møter i det daglige, ikke trenger å henge på hvem jeg bor i nærheten av, men hva jeg trives med å gjøre.
Selv bestemor, som er litt sånn skeptisk til å bo midt i byen, smeltet litt da hun kom på besøk. «Her kunne jeg faktisk bodd», sa hun da hun fikk sett leiligheten, utsikten og området.
Her bor jeg. Her trives jeg. Ikke søren om du får meg vekk herfra med det første.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]