Rett før messe å stille opp på, seminarer som arrangeres for jobben og en haug greier jeg vil oppnå, tar jeg en pause og drar til…Malmø.
Jeg og tre andre dommere fra ORD skal lære oss dømming fra Judge Knot, som for bare en uke siden var med på å dømme i The WFTDA championships. For en uke siden satt jeg og så ham i aksjon med å dømme noen av verdens beste derbyspillere og nå, denne helgen, skal jeg få møte og lære av han. Men jeg må altså dra til Malmø, for andre gang på litt under to måneder.
Sist jeg dro gikk det via buss. Nattbuss dagen før man skal dømme sin første bout (kamp) er kanskje ikke helt ideelt. Den gangen ble jeg og ORD-spilleren Minnie The Bruiser satt av på en terminal i Malmø (var vi ganske sikre på). Tweeten mobilen min aldri klarte å sende sier sitt om den opplevelsen: “I Malmø, vet ikke helt hvor, aner ikke hvor hotellet er eller om vi får sjekket inn, men ALT ORDNER SEG! Håper jeg.” Alt ordnet seg. Vi fant drosje etter 100 meter, og vi fikk en god frokost og en seng å slappe av i.
Denne gangen fant vi en annen plan. Von Schäfer fant en bil han fikk låne, og da var det avgjort. Vi skulle ta en road trip vi fire. Von Schäfer, Doris D-Day, Dr Gonzo og meg, Wonder Blonde. I bilen som helt elegant fikk navnet The Refmobile. Passende for en gjeng dømmende superhelter, synes du ikke?
The Refmobile er litt av et syn. Jeg tror jeg kanskje har sett én av typen før. Da jeg var skikkelig liten. Evt på bilder fra en tid jeg liker å late som om jeg var stor nok til å huske. Bilen er fra før bilbelter i baksetet var påbudt. Muligens fra før det ble ansett som nyttig. Sidespeil på passasjersiden var nok også oppskrytt. Bagasjerommet er foran, og bak baksetet har du en plass som virker ideell for å stappe trøtte småunger på langtur. Og interiøret, det er helt nydelig. Hvem trenger vel musikkanlegg når du kan høre på den herlige motorduren? Hvem trenger vel å kunne finjustere varmen når du heller kan skru den av og på etter hvordan temperaturen i kupeen er? Bilen er et helt nydelig klenodie, og det føles mer som om jeg er på søndagstur i en tidsmaskin enn på tur til treningsleir. Og det her mener jeg helt oppriktig, uten spor av sarkasme eller andre former for hån. Bilen er eldre enn meg og nå, når vi snart er fremme i Malmø, viser den langt bedre form enn jeg kan skryte av. Og hvordan vet jeg at vi nærmer oss Malmø? Jo, fordi gutta foran i bilen plutselig begynte å kime i med måter å uttale “Skåne” på. “Skøune” “Skåune” osv, før de legger over i … Dansk? Jaja.
En ting er sikkert. Med en slik gjeng inni bilen, er det helt greit at landskapet langs E6 er såpass kjedelig. Det er grenser for hvor lenge det er interessant å se at en haug Svenske steder har Ikea og McDonalds. Da er det mye bedre å ha bra folk å fjase med.
Og disse skal jeg tilbringe helgen med. Jeg gleder meg allerede.