I dag er en sånn søndag der jeg innser at twitter er litt som å kjøre buss.

Det er å se bilene som står i kø for å vaskes i Krokstadelva, og rett rundt hjørnet er det kø inne på Snappys. Det er å ikke nødvendigvis vite om de inne på Snappys vil ha burger eller kebab, eller om de kanskje selger pizza der inne. Det er å se barna som leker i Solbergelva, men å ikke nødvendigvis vite om det er sisten eller gjemsel eller kanskje boksen går.

Det er å se alle bilene utenfor Kiwi XL på Åssida, og å se at butikken er åpen, men å ikke vite hvilke deler av den som er åpen (for Brustadbu-reglene gjelder vel den og?). Det er å få med seg det som er viktig i øyeblikket mens du farer forbi, men ikke nødvendigvis å følge opp hver minste detalj. Det er å merke at bussen tar en litt annen vei ved Sykehuset i Buskerud enn den egentlig pleier og stusse litt over dette, men å søke opp informasjon om hvorfor, om du gjerne vil det. Hvorfor, bussjåfør, kjørte du ikke rett fram som du pleier? Også svarer han at «det er veiarbeid, så vi måtte ta en omkjøring». Også er alt greit igjen innen vi kommer til Torget Vest.

Twitter er en øvelse i minimalisme, tror jeg. Det er å si det du vil ha sagt på 140 tegn, og helst over kun en tweet. Det er å komme med det viktigste infoen i betraktningen du legger ut, uten alle disse fyllordene som forklarer stemningen og utbroderer.

På bussen som på twitter hender det du har litt mer tid til å se hva som skjer. Som at der det pleide å være en bokbutikk, er det nå et galleri med veldig fargerik kunst. Eller noe. Bussen står lenge nok til at du ser at galleriet heter Galleri Popp, og at det har mange bilder på veggene i forskjellige størrelser, og litt kult design på møblene. Så kult at du ikke helt ser forskjellen på møbler og installasjoner. Så står du innimellom lenge nok til å se bildene som står bak veggene bakerst i lokalet – kanskje utstillingen ikke er helt ferdigmontert enda? Det jeg lurer på, er uansett den svarte stolen som ser litt ut som en forvokst stol i rokkokko eller barokk-stil, uten at jeg har så mye peiling på sånt, men før jeg rekker å fundere for mye over det er vi videre.

Og sånn er livet i de sosiale mediene og. Vi reiser litt rundt i hverandres betraktninger og spør der vi har tid og lyst til å finne ut mer. Innimellom får vi en video som minner oss om andre ting, litt som når jeg sitter på bussen gjennom Drammen og husker at den parkeringsplassen der, akkurat den ved Tinghuset, der pleide vi å parkere når vi skulle på kino. Den er lengre unna enn mange andre, men der er det som regel plass også er den gratis etter 17.00. Og gratis er verdt den ekstra gåturen. Og kanskje skriver man om disse minnene på twitter. Eller i en blogg.

Det her er det fine, både med bussen og med twitter. Jeg kan svare på det jeg føler for. På bussen er dette ofte gjerne med å fundere litt mer. Kanskje spinne litt historier for meg selv om disse menneskene og situasjonene jeg ser, men på twitter kan jeg ta aktivt del i disse betraktningene.

Jeg kan spørre om maten til hun som har postet et bilde av middagen hun har laget var god, og jeg kan svare på et konkret spørsmål om ting jeg vet om, og jeg kan stille mine egne spørsmål. Om svaret er nyttig eller ikke, bestemmer strengt tatt kun den som mottar svaret. Noen vil jo bare skape litt samtaler, mener jeg, selv om spørsmål av typen «vet noen hvilken buss/trikk/bane jeg må ta for å komme til x fra y» ikke akkurat er det du vil ha svar av typen «jeg vet ikke» på.

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.