Man kan si mye om barn og dingser. Man kan være så skeptisk man bare vil om press på at man «må» ha sånn og sånn. Man kan være så redd som mulig for alt mulig. Det finnes jo mye skummelt der ute. Jeg har også mange kvaler og tankerog håp om at barna fortsatt leker og skrubber seg opp og er aktive.
Mens jeg sitter og tenker over dette dukker det opp en melding i «messages»-appen på iPaden min. Dette har aldri skjedd før. Når jeg ser hvem meldingen kommer fra forsvinner en del av kvalene mine mot barn og teknologi. Det er lillesøster på 10 som har fått sin egen iPad. Og nå chatter hun. Med meg. Storesøsteren som flyttet til moren min på heltid da hun ble født (vi deler kun pappa). Storesøsteren som flyttet til England da hun var tre og ble der i tre år. Storesøsteren som flyttet til Oslo da hun endelig flyttet tilbake til Norge, istedenfor til en plass nærmere henne og barndomshjemmet mitt.
Når lillesøster sitter med sin egen iPad i fanget og snakker med meg om hva hun ønsker seg til bursdagen sin, at hun har kjempelyst til å komme på besøk til meg, spør hvor jeg er og bare småprater, da blir jeg veldig glad. Det er et sånt øyeblikk der teknologien rører meg. Der jeg merker at det ikke handler om å ha det kuleste av det kuleste som er på markedet nå. Det handler ikke om å ha den siste greia. Det handler om mennesker. Det handler om å minske avstander. Det handler om at jeg, tross alt, har tid til å snakke med lillesøster over iPad en lørdag kveld, når hun strengt tatt burde vært i seng for lengesida (ihvertfall om hun hadde vært meg på den alderen). Det handler om at gleden over å snakke med henne er større enn viljen til å være en ansvarlig storesøster og si at nå burde det være leggetid.
Det er dette internett handler om. At når jeg trykker på publiser her, er denne teksten, som egentlig bare er mine personlige tanker en sen lørdag, tilgjengelig for deg. Og hvem vet hvem du er? Du er kanskje en i familien min, eller en venn av meg. Kanskje du er en storesøster selv? Uansett er du et lite skritt nærmere meg akkurat nå. Og jeg, jeg sitter her. Langt unna lillesøsteren min, men fortsatt ganske nær.
Det der, det gjør meg såpass rørt at jeg nesten gråter.
Også gleder jeg meg litt ekstra til neste gang jeg ser henne. Det er det internett handler om.