Hei, Jantelovlandet, jeg er veldig glad i deg.
Jeg er glad i deg fordi du stadig får meg til å innse at det finnes så mye forskjellig det er verdt å kjempe for. Når du gir meg motstand, trigger du eselgenet mitt og får meg til å jobbe hardere. Du er nådeløs og du gir ikke etter. Aldri.
I Girl Geek Dinners Oslos spede barndom var jeg så frelst at jeg snakket med ca alle om det. Hvor gøy det er, hvor interessant, hvor fantastisk smart. For hvor bra er det ikke å ha en gjeng med ca likesinnede jenter i et miljø der mannfolka til nå har vært så overdøvende dominerende? Hvor godt er det ikke å få samlet seg litt i stereotypiske bokser og plapret seg i mellom om alt og ingenting?
Jeg prøver stadig å overbevise både andre og meg selv at sånne ting som kjønn o.l ikke bør gjelde, og det bør det heller ikke. Ihvertfall ikke når det gjelder evner og kunnskaper. Et konsept som Girl Geek Dinners, der man har firmaer som sponsorer for en kveld med foredrag om interessante emner innenfor teknologi og får god mat og tid til å bli kjent med andre, tror jeg kunne vært veldig fint i et format der begge kjønn får like mye plass.
Uansett, i min nyfrelste periode fikk jeg tilbakemeldinger av alle mulige slag. En av de som påvirket meg mest var ei som virkelig ikke skjønte hva som var vitsen, eller hvorfor det absolutt måtte være bare nerder der. «Hvem tror dere at dere er? Tror dere lissom at dere skal redde verden eller noe?» sa hun, og det traff. Det traff så hardt at jeg ikke har turt å snakke med henne om konseptet igjen. Sånn annet enn å forklare at det ikke er en eksklusiv greie. Det er mer snakk om en slags syklubb for jenter som liker teknologi, bare med foredrag. Jeg begynte rett og slett å snakke ned konseptet igjen før jeg sluttet helt å nevne det.
I det siste har jeg begynt å tenke på den kommentaren igjen, og prøvd å finne ut hvorfor jeg nesten ble såret av den. Hvorfor ble jeg så paff? Er det så ille å tro man kan redde verden, eller var det indignasjon i stemmen hennes som fikk meg til å reagere sånn? Eller er det bare snakket som så ut til å gå rundt der jeg var om at alt er bra for noe? Er det optimismen det var noe feil med? Hva?
En gang, for lenge siden, var jeg litt mindre myk i kantene. Jeg sa det jeg mente uten å ville pakke noe inn, og dekket meg med argumentet at «om man blir støtt av noe av det jeg sier, er det kanskje fordi man føler seg truffet, da». Heldigvis for folk rundt meg har jeg lempet litt på dette, og nå prøver jeg ihvertfall å komme med en skikkelig måte å snakke om ting på. Men allikevel er det kanskje noe i det gamle argumentet mitt? Kanskje jeg følte meg litt truffet? Kanskje hadde jeg endelig funnet et sted der jeg kunne være med på å legge inn energi til å redde det jeg kan av verdenen vi lever i? Kanskje hun bare så gjennom meg og fant den lille håpefulle klumpen som har lyst til å gjøre verden til et bedre sted.
Også slo det meg: Jeg snakker stadig varmt om å ha hårete mål. Jeg sa opp jobben min uten å ha noe nytt å gå til, og regnet med at jeg kom til å lande på beina. Det gjør jeg og, men det er en helt annen historie. For meg er hårete mål uansett mål som kanskje kan være vanskelige å nå, men det er fortsatt verdt å prøve. Å redde verden må være et av de mest hårete målene vi kan ha.
Så for å svare på spørsmålet: JA, jeg tror at jeg er noen. Jeg er Nadia, jeg kan alt jeg kan og JA jeg tror lissom at jeg skal redde verden ellerno. Fordi, tenk.
Neste Girl Geek Dinners Oslo er 1. Mars og handler om sosialt entreprenørskap. Om vi jentenerder skal samle oss og redde verden, er vel det et godt sted som noe å begynne. En del av det å redde verden er tross alt å gjøre den bedre for de som bor her.
Det finnes mange flere måter å prøve å redde verden på. Gi litt mat til en som sulten, lån bort skulderen din til en som gråter, kildesorter og tenk på miljøet… Du trenger ikke gjøre mye, men du kan gjøre litt, og sammen kan vi redde verden.
Så, hvem flere tror at de er noe og vil være med på å redde verden?