svg loader

I går var alle småpikers store helt, Justin Bieber i byen og skapte kaos hvorenn han gikk. At det gikk såpass bra som det gikk kan man bare være glad for. I den anledning skrev jeg en bloggpost til haterne, de som snakker om hvor mye bedre alt var før. Bloggposten inneholdt ikke så mye tekst. Den var mer samling musikkvideoer til låter jeg faktisk, helt seriøst og uten snev av selvironi har hørt på oppigjennom. Selvfølgelig skapte det reaksjoner.

Noen påpekte at de var for gamle, selv for Backstreet Boys og Spice Girls, men inrømte tenåringsplager som New Kids On The Block og Rolling Stones. Jeg fikk lenke til popstjerner jeg aldri har hørt om (Leif Garret) og til spotifylister fulle av godbiter fra 90-tallet.

Grunnlaget til denne posten kom tidligere i dag, da jeg diskuterte fenomenet med @zhayena, og var egentlig ganske enig i at dette ihvertfall har pågått siden Elvis. Og BAM, inn fra sidelinja:

[blackbirdpie url=”https://twitter.com/fgraver/status/208145400824213504″]

Artikkelen han lenker til handler om Franz Liszt, en ungarsk pianospiller/pianolærer/dirigent/all things awesome. Mannen klarte å sette et engasjement i fans som får Beliebers til å se ut som en haug kattunger. En stor, skremmende flokk kattunger, men allikevel. Og det på en tid da internett var en fjern fremtidsvisjon og enhver som ytret noe som helst om idèen internett sikkert ble stemplet som minst like gal som en av Liszt sine fans.

Vår venn Franz ble rett og slett det som kan kalles “verdens første rockestjerne“.

Han så jo ikke så verst ut heller, han Franz Liszt.

Denne klassiske pianospilleren, som i løpet av sitt lange liv på 1800-tallet presterte å bli kysset av Beethoven (for å spille bra, rett skal være rett) og ble svigerfaren til Wagner var en skikkelig punker. Han revolusjonerte pianokonsertene og senere, når han ble lei av å spille piano, revolusjonerte han dirigentrollen og, likegjerne. Det er jo kjedelig å la ting være som de er.

I en tid da musikken så ut til å skulle ta hovedrollen, gikk Franz ut på scenen og satt seg selv fremst i rampelyset. Han satt pianoet i profil mot publikum, så de skulle kunne se ansiktet hans bedre. Han gjorde en entrè, og han spilte uten noter (gisp!) i en tid der sånt ble sett på som altfor arrogant og overlegent. Han spilte med en sånn energi at publikum på første rad sto i fare for å få litt Lisztsvette på seg gjennom partier av konsertene hans. Akkurat dèt var det nok fælt få som brydde seg om i negativ retning. Damene som hadde fått øynene opp for Liszt ble nok bare glad til.

Og her kommer vi til galskapen. Liszt i seg selv var en god musiker, anerkjent for å være verdens beste pianospiller på midten av 1800-tallet og har gjort mye for musikken. Og fansen hans? Jeg tør ikke tenke på hvordan de hadde vært i dag, med teknologien vi har nå.

Ved flere anledninger ble han angrepet av gærne fans som ville ha en bit av klærne hans, en hårlokk eller … kaffegrut? Damer gikk med glassampuller på seg i tilfelle de skulle få sjansen til å få litt av gruten som har gjort kaffe til idolet sitt. Ødelagte pianostrenger ble samlet på og laget armbånd av, og vår venn Franz hadde vel følt seg heldig hadde han hatt dagens fans, som i det store og hele for det meste klarer seg med bilder av helten sin. Et av de mest … imponerende? fascinerende? skremmende? – tilfellene blir gjengitt slik av wikipedia:

Liszt once threw away an old cigar stump in the street under the watchful eyes of an infatuated lady-in-waiting, who reverently picked the offensive weed out of the gutter, had it encased in a locket and surrounded with the monogram “F.L.” in diamonds, and went about her courtly duties unaware of the sickly odour it gave forth.

(Wikipedia: Lisztomania (Phenomenon): Characteristics of Lisztomania)

…en sigarettsneip, folkens. Som stinket. Som hun hadde rundt halsen mens hun jobbet rundt blant adelen. Som Zhayena sa på twitter: Jeg er glad Justin Bieber ikke røyker.

Der Biebermania, Beatlemania og alle de andre maniene i moderne tid for det meste handler om “gale fans” mens vi rister på hodet og sier “tsk! Ungdommen nå til dags!” var man faktisk helt seriøst bekymret over mulighetene for at dette var en epidemi av hysteri i 1800-tallets Tyskland.

Lisztomania er et uttrykk som på 1840-tallet hadde litt dystrere klang enn dagens Biebermania. Vi kan forresten takke godeste Heinrich Heine for den. Ifølge wikipedia kan Lisztomania klassifiseres som “[…]  intense levels of hysteria demonstrated by fans.”

Intense, ja. Jeg tror ingen bebreider Franz for at han la pianistkarrieren sin på hylla da han rundet 30. Med en sånn fanskare hadde jeg følt meg ganske gammel og utslitt på den tida jeg og. Også kan vi i ettertiden være glade for å få oppleve musikken hans, siden han presterte å gi ut en god del musikkstykker i tillegg til å (som jeg nevnte tidligere) revolusjonere dirigentrollen på samme måte som han revolusjonerte artistrollen. Ja, også ble han abbed i den Katolske kirken, da. Go figure.

I dag holder det å se pen ut og synge reint nok til at det i verste fall kan fikses med autotune. Franz Liszt så bra ut, var en god pianist i tillegg til å kunne lage show mens han spilte. Kanke vi lage litt mer hysteri rundt en sånnen fyr igjen’a?

Har du lyst til å lese mer om Franz Liszt? Step right this way:

Store Norske Leksikon.

Wikipedia (Franz Liszt)

Wikipedia (Lisztomania)

Guardian: The hot Liszt

New England Conservatory: Lisztomania 2011

NPR.com: How Franz Liszt became the worlds first rock star

Edit, pga tanketom.

Om du ikke er lei av å høre om Liszt og i tillegg gjerne vil høre mer om hvordan Bieber måler seg opp mot Michelangelo, Jerusalem osv, så anbefaler jeg deg å se denne videoen:

 

Comments (1)

  1. Han har jo fått sin egen sang av Phoenix også denne karen:

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: