…og det er hvor viktig det er å skape et nettverk.

Ikke nødvendigvis å ha et, men å kunne skape. Å snakke med folk om alt og ingenting, vite hvordan man knytter kontakter, identifisere hvem man må ha i kontaktnettet sitt for å oppnå det man vil.
Å ha et nettverk er veldig bra og like viktig, men når du kan å skape et, har du også verktøyene som skal til for å pleie og beholde de personene du bør spare på.

Et nettverk har de fleste. Familien. Det er tanta du kan komme til en helg når du trenger en pause, pappa’n du kan ringe til når alle på jobben er teite, bestemora som alltid vet hvordan du kan fikse sausen du nettopp ødela, mora som alltid snakker deg ned på jorda når du er supernervøs og trenger å høre gode ord. Ta vare på dette nettverket. For de aller heldigste er familien et godt utgangspunkt for et profesjonelt nettverk, men det de er best på, det er å være familie. De er folka du drar til for å feire hyggelige ting, og folka du kan komme til når livet er kjipt. De er der for det viktige og det uviktige. Og det nettverket er uvurderlig.

Det er bare det at å ha kun et nettverk kun får deg så langt. Det nytter ikke å løpe maraton om tilgangen på vann slutter halvveis. Er du superheldig har du noen i familien som kan få deg frem det siste stykket, men til syvende og sist er det du som må lære deg nettverksbygging og bli flink i faget ditt og jobbe hardt. Med mindre du er født med gullhår en viss plass. Isåfall er jeg skikkelig sjalu på deg. Så innmari sjalu at det blir reint usaklig.

Nei, det du må kunne er nettverksbygging. Og en del av nettverksbyggingen består i å ikke ta deg selv så høytidelig. Det gjør ingenting om du er like grasiøs som en elefant inne på Glassmagasinet. Det gjør ingenting om du sier noe feil. Om den du snakker med nå ikke liker det, vel da får den bare gå videre. Du finner alltids noen andre.

Jeg bodde i England i tre år. Nærmere bestemt i Bournemouth. Jeg studerte (og gjennomførte) en grad som gjør at jeg nå kan kalle meg selv Bachelor of Arts (honors) Graphic Design. Ikke at det er så veldig spennende i seg selv. Det eneste jeg har, som ikke enhver kid med uendelig leselyst og tilgang på all verdens designblogger og tutorialer kan skaffe, er et papir og det å ha hatt tre fokuserte år med profesjonelle designere som har utfordret meg på hver minste lille ting jeg har gjort. De har tvunget meg til å tenke nøye over alt, til det punktet der jeg ikke lenger tenker over hvilke regler jeg bruker, men heller har en ryggmargsrefleks som får meg til å konstant lure på hvordan det jeg gjør akkurat nå kan bli enda bedre. For det må det. Bli bedre, altså. De blogglesende kidsa puster meg tross alt i nakken hvert eneste sekund.

Mesteparten av kunnskapen jeg har fra Bournemouth er ryggmargsreflekser, men det er et uttrykk som stadig ble hørt fra lederen over linja for Grafisk Design da jeg gikk der, Roger Gould: «Work Hard, Party Hard». Det virket som om et av målene hans var at hver gang du går ut i Bournemouth, skal du møte minst èn av elevene hans. Og det gjorde du. Jeg var aldri den eneste fra linja mi som var ute på byen. Vi var alltid flere. Det hendte at vi spøkte med at vi var den mest sosiale linja på skolen (en sannhet for oss som helt sikkert kan bestrides), men det vi lærte av dette var å kunne være ute halve natta og snakke med folk og samtidig være på skolen dagen etter og argumentere for arbeidet vi gjorde. Ja, for ingen av lærerne lempet på kravene fordi noen var fyllesjuke. Om noe ble alt strengere da. Strengere fordi du tross alt må levere, uansett form.

Det jeg ikke skjønte før flere år etterpå er en annen del av denne praksisen. Det å sikte ut hvem du vil drikke øl med. Du kan dra ut bare for å ha det gøy, men du kan også dra nytte av det etterpå. Bli kjent med folk, lær deg hva de gjør til vanlig, lær deg hva de gjør for å ha det gøy, lær deg hvordan de slapper av og følg med på dem. Hør på hva de har å si, og husk så mye du klarer av det de sier. Alle liker å bli lagt merke til. Dette gjelder uansett hvor du står i hvilket hierarki. Alle elsker (velfortjent) ros.

Dra ut av boksen din, snakk med folk, hør på hva de har å si. Du trenger ikke ta vurderingen om de er/kan være nyttige for deg en gang, for på et nivå er alle nyttige. Den dagen du har behov for det sitter du sterkere igjen om du har et nettverk av forskjellige mennesker du trives rundt.

Jeg vet ikke helt når jeg skjønte det, men da det traff bestemte jeg meg for å gå på eventer som passer mine interesser. Dra steder der jeg veit folk jeg allerede synes er bra er, for jeg vet at sjansen for å møte nye øker der jeg allerede liker folk. Jeg begynte å snakke litt mindre og høre litt mer.

Så, til ungdommen i dag: Lær dere å lage nettverk. Finn ut hvilke fester folka du vil imponere drar på som du kan komme inn på. Finn ut hvilke konferanser som gjelder på fagfeltet ditt. Finn ut hvilke workshops du kan komme på der folk du vil bli kjent med er. Engasjer deg i alt som interesserer deg, og engasjer deg hardt. Gjør gratisarbeid for events og frivillige organisasjoner – vær generøs med både tid og komplimenter. Gjør det du kan for de du kan og pass på å ha det gøy på veien.

Og fremst av alt: HUSK AT DU ER BRA.

For det er du. Du har muligheten til å bli alt du vil, men du har muligheten til å komme dit fortere om de rette folka vet hvem du er. Det viktigste er uansett at du tør.

 

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.