Mitt lille land

0 Posted by - 22/07/2012 - Aktuelt, livet, Norsk

Jeg husker så altfor godt dagen i dag for et år siden. Jeg husker telefonsamtalene, tekstmeldingene. Jeg husker at jeg prøvde å avdramatisere bomben for lillebror som var på telefon fra Utøya. Jeg husker at jeg sa «Det er lite som er ute enda, men det er ingen vits i å overdramatisere det enda. Og om det er ille, er du jo tross alt på Utøya, langt unna». Akkurat der og da hadde jeg hans tidligere praksisplass på hovedkontoret til Arbeiderpartiet friskt i minne. Han kunne tross alt vært mye nærmere bomben.

Et par timer etter samtalen kom den såreste tekstmeldingen jeg noensinne har mottatt. En livredd lillebror forteller om skytingen og at han er glad i meg. Aldri har toget til Hokksund gått så tregt.

I dag, et år etter, har lillebror mistet altfor mange av vennene sine. I dag, et år etter, minnes vi rosetog i det ene øyeblikket mens vi uttrykker avsky over rom-folket i det andre. I dag, et år etter, er det på tide å bruke tiden til ettertanke.

Å møtes for minnestunder og minnekonserter, å se på livesendinger fra Utøya og andre steder der folk samles for å minnes er en fin gest. Det er fine symboler. Det er fint å høre en litt gråtkvalt stolthet i stemmen til reporteren som snakker om kransene statsministeren og Kongen la ned ved regjeringskvartalet. Det er fint å se hjertet som er satt opp ved domkirken i bakgrunnen på bildene til NRK. Det er fint å se og oppleve at mennesker samles for å minnes.

Vi må bare ikke la disse minnestundene være alt. Det er godt å kunne samles for å kollektivt rive av plasteret litt før vi legger på nytt, men som ethvert kroppslig sår blir det bare verre og mer betent om vi konstant må møtes for å stille minnes våre tapte.

22.07.11 rev et hull i byen min, den rev et hull i hjertet mitt, og på et punkt trodde jeg virkelig ikke at jeg orket mer. Så mye ondskap, så mye ødeleggelser, burde vært en umulighet i lille Norge. Og nå, et år etter, sitter jeg her, i sofaen hjemme uten å egentlig vite om jeg orker eller vil ut av huset.

Det som slår meg mens jeg sitter her, er at disse minnestundene er for oss som fortsatt er her. Det er symboler for at det er greit å fortsatt sørge. Det er greit å ha tunge stunder. Det er greit å føle – det er tross alt det som gjør mennesker så fine.

Hva gjør vi så etter blomstene? Etter tårene? Etter Springsteen er ferdig med å trøste oss?

En av de største klisjèene man ofte hører i forbindelse med dødsfall, er at «han/hun ville ønsket at du lever videre». De avdøde ville nok at du skal ha det bra.De ville nok at du skal leve et fullverdig liv. Det er nettopp derfor jeg tror at den beste måten du kan minnes de tapte, minnes hullet som ble revet i landet vårt, er å begynne å leve. Ta tak i det som ikke stemmer og fiks det. Ta tak i livet ditt og lev det som best du kan. Fyll livet med innhold, og sørg for at det gir deg mening.

Er det noe som ikke stemmer? Er det noe du er misfornøyd med? Det blir ikke rettet opp i med mindre noen gjør noe med det. Den noen kan like gjerne være deg. Ikke la én idiot få kontroll over hva som skjer med livet ditt. Det verste vi kan tenke oss har allerede skjedd. Spørsmålet nå er hvordan vi kan vende lidelsen til noe godt. Hvordan vi kan bruke de timene i marerittland til å bli bedre. Vi trenger ikke la terroren vare noe særlig lengre enn den allerede har gjort.

Det er fortsatt lov å sørge. Det er lov å kjenne sinne. Det er lov å være redd. Det gjelder alt vi går gjennom, også dette. Det er også lov å fortsatt kjenne på lettelsen. Dette er følelser som også kan brukes konstruktivt.

Når tårene er tørket i kveld vil jeg foreslå at vi skåler for de tapte og skåler for at vi skal jobbe for å bli bedre mennesker. Ingen er perfekte, men vi kan jaggu gjøre det beste vi kan for å komme dit.

«Toleransen må vi sloss for»

– Bjørn Eidsvåg

%d bloggere liker dette: