[vc_row][vc_column][vc_column_text]

Dette er et bilde av deg om ikke veldig lenge. Jeg husker ikke øyeblikket lengre, men det var helt tydelig et godt et. Ta vare på det.

Nå, i juli 2002, er du på vei hjem fra språkreise på Malta. En tur som var kjempeskummel, og veldig nødvendig etter 9 skoleår på en plass der du mistrivdes. Du har for øyeblikket altfor mange vonde minner til å klare å huske at det, tross alt, var gode stunder også. Selv på skolen du nettopp er ferdig med.

I for mange år til kommer du til å dvele ved hvor stort mareritt det var for deg å gå gjennom grunnskolen, og det kommer til å gi deg for mange år med tvil. Det kommer til å gi deg for mange år med dårlig selvtillit. Det kommer til å gi deg for mange år med usikkerhet.

Til tross for alle måtene du kommer til å prøve å knekke deg selv på, kommer du til å oppnå mye. Du har allerede turt å ta deg sammen for å klare å komme inn på den linja du helst vil på videregående. Her kommer du til å møte en fyr som du kommer til å flytte sammen med og få mange gode minner sammen med, men det er ikke han du tror det blir. Du kommer til å ha lærere du tror er ute etter deg, som aldri virker fornøyd med noe du gjør, men de kommer til å gi deg verktøyene du trenger for å komme deg inn på et universitet. I England.

Du kommer til å tørre å flytte til en kystby i England i tre år. Du kommer til å være vettskremt for hele flyttinga, og mye annet, men du kommer til å gjennomføre det. Til tross for at du er alene når du drar. Du kommer til å tørre å skape vennskap, også der.

Du kommer til å flytte hjem, selv om du trives i Bournemouth. Med hjem mener jeg Oslo. Enda en by der du kjenner fint få. Du kommer til å møte opp på en helt tilfeldig plass der det kan være folk som kan være smart å kjenne. Du kjenner ingen av dem fra før av, og vet knapt hvem noen av dem er. Du vet bare at du bør dra dit fordi en perifer venn har sagt det. Du møter opp, du tør å veksle visittkort, og du tør å bløffe en sikkerhet du definitivt ikke føler. Du er vettskremt, men du tør.

Akkurat nå, i 2002, tror du at livet kommer til å fortsette å være like kjipt. Du tror at Malta er toppunktet. Du har det gøy, men du passer ikke helt inn her heller. Og det bekymrer deg. Du kommer til å bruke noen år på å henge i det nærmeste du kommer et goth-miljø. Du kommer til å kle deg i svart, få «satan er død, Jesus lever!» ropt etter deg, og du kommer til å late som om du ikke bryr deg, og være stolt av det. Du tør ikke helt å gjøre noe villt med håret, men du skulle ønske du gjøre. Men om du farger det, hva kommer familien til å si? Det er egentlig like greit, for på denne tiden, i hodet ditt, er «alternativ hårfarge» svart eller ingenting. Blått kler deg mye bedre, men det nekter du selvfølgelig fordi Bestemor stadig påpeker det. Bestemor er jo teit, ikke sant? Og du er heller absolutt ikke «sta som et esel» heller, sånn som Pappa sier.

Vet du hva? Både Pappa og Bestemor har et poeng innimellom. Det ser kanskje ikke sånn ut, men de vil ikke gjøre livet ditt verre. De prøver så godt de kan å støtte deg. Mange ganger er ikke det den letteste jobben i verden, men i det minste har du Bella. Du er flinkere til å ta imot råd fra hunden din enn noe levende menneske. Hadde det ikke vært for Bella hadde du ikke fått søvn i det hele tatt. Pass godt på Bella, hun trenger det.

Denne verdenen som er så veldig i mot deg, og som prøver å knuse deg, kommer du til å gjøre til din egen. Du kommer til å tørre, selv om frykten gnager. Du kommer til å lære deg å heve stemmen, selv om det er skummelt. Du kommer til å tørre å snakke foran forsamlinger, helt uten manus. Go you!

Det jeg prøver å si, er slutt med alle bekymringene. Slutt med alle antakelsene. Verden er ikke kjip og fæl. Livet er fullt av gode venner. Livet er fullt av gode opplevelser. Og det blir bare bedre.

Det kommer til å skje ting som kunne knekt deg. Du kommer deg videre. Du er sterk. Livredd, men sterk. Du kommer til å overleve i minst ti år til, og i løpet av disse årene bestemmer du deg for å gi litt mer faen og leve litt mer. Det er det beste du noensinne har bestemt deg for.

Nyt de neste årene, ikke ta alt så seriøst, og slapp av.

– Nadia, 26 år.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]

4 kommentarer

  1. Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge! Du er kjempeflink 😀

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.