Jada, jeg var også på Re:Think. Om du var av de som fulgte med på livebloggen har du sett meg skrive, og isåfall håper jeg du likte det du så/leste. Det er en del som kan sies om det å dra på konferanser. Spesielt konferanser med folk av kaliber som Gini Dietrich, Mitch Joel, Maggie Fox, Chris Brogan og Valeria Maltoni på scenen. Tusen takk for at jeg fikk være med på å oppleve dette, Arnt!

En ting er det de sier, og hvor inspirerende de klarer å være. Det er spennende å høre Gini Dietrich snakke om sine 7 prinsipper for å bygge omdømme online. Det er gøy å se Chris Brogan snakke om at QR ikke er fremtiden, med argumentet om at vi altfor ofte ser det brukt feil. Det er hylmorsomt å høre om QR på billboards langs motorveien og QR på websider. Men helt ærlig talt? Dette er ting du kan finne på internett. Sagt av de samme folka. Joa, det er noen vittigheter her og der om høye nordmenn, og de lokaliserer foredraget sitt bittelitt, men poenget er fortsatt det samme. Den eneste forskjellen er at her har du sjansen til å møte den face to face. Du kan reise deg opp og spørre om det nå virkelig er sånn at blabla og isåfall hvorfor ikke slik. Du kan håpe på å få slått av et par ord i pausen med han som har skrevet den derre boken du vet, eller hun som har den derre bloggen du har fulgt siden tidenes morgen. Men helt ærlig? Du kunne helt sikkert også sendt en mail. Eller kommentert på bloggen dems. Terskelen bare virker lavere når de er i samme rom.

Nei, det som er virkelig interessant, som du ikke kan få ved å lese en bok eller blogg, er folkene som drar seg til slike konferanser. De som enten betaler selv, eller er i en slik stilling at noen vil betale for at de skal være der. Disse folkene som vet at disse foredragsholderne er verdt gryna. Det er, merkelig nok, disse som gjør konferanser som Re:Think verdt det. Det er disse du faktisk står og diskuterer med i pausen. Det er disse som holder på med prosjektene du vil høre om. Og, som i tilfellet re:think: Det er disse som faktisk kjenner det geografiske markedet du er i. For de aller fleste vil det være folk på slike konferanser du kan lære noe av å høre på. Foredrag og paneldebatt blir på mange måter mest drivstoff til pausepraten. Det blir drivstoff til twitterdiskusjonene. Det blir drivstoff til all meningsutvekslingen.

Men hva er det man sitter igjen med, da? Sånn rent faglig, altså?

Årets store greie her må være innhold. Og jada, dette burde være en selvfølge. Vi burde være nøye på å levere kvalitetsinnhold, det har det jo alltid handlet om. Men det som er viktig å få med seg er innhold til hvem, hvorfor. Det er hvorfor som må være det drivende spørsmålet er det jeg får igjen fra flere. Finn ut hvorfor, så blir hva lettere å velge.

Sammen med spørsmålet «hvorfor?» er «til hvem?» ganske viktig. Hvem er det du egentlig vil ha tak i? Hvor er de? Hva er viktig for dem? Er det noen måte du kan gi dem det de har behov for? Passer det seg med å få målgruppen din aktive, eller er en mer passiv form for markedsføring bedre? Eller (kanskje helst) en blanding? Hva slags blandingsforhold burde du ha, isåfall? Skal du pøse på med apper og kule stunts, eller passer andre ting bedre?

Finn ut hvem du vil snakke til, finn ut hvor de er. Finn ut hva de bryr seg om, og finn ut hva du kan gjøre for å hjelpe dem i sin hverdag.

Mitch Joel nevner en app, sitorsquat, som løser et ganske allment problem. Den gir deg kart over offentlige toaletter i området, med rating. Du kan legge til toaletter du vet om/har vært på, du kan rate de som allerede ligger der. Det kommer opp beskrivelser, åpningstider og kommentarer. Sitorsquat er rett og slett en flott, voksende database, styrt av folket. Det du får opp, er et kart med markeringer i forskjellige farger, som gir deg enkel oversikt over hva du har nær deg. Helt enkelt genialt, altså, for hvem har ikke oppdaget en eller annen gang at ”nå MÅ jeg på do”? Hvor irriterende er det ikke når den nærmeste du finner er møkkete og ekkel? Hva om det finnes en bedre en rett rundt hjørnet?

Sitorsquat fyller en del behov samfunnet har. Den kunne like gjerne vært drevet av noen gode samaritaner som liker å få cred, men når du går inn på websiden dems, og ser helt nederst, oppdager du en liten © Procter & Gamble. Et verdensomspennende firma som, blant annet, selger dopapir. Det eneste hintet til dem eller produktene dems som du finner er den lille copyright-noticen. Er dette reklame? NJææh. Skaper det blest om merkevaren til Procter & Gamble? Tja. Er det markedsføring? I den forstand at Procter & Gamble får god respons på dette og blant de som faktisk gidder å sette seg inn i hvem som gir dem disse flotte appene får et enda bedre omdømme – Ja. Dette går glatt inn på plussiden på kontoen Procter & Gamble har i omdømmebanken min, for å si det sånn. Jeg liker dem bedre, jeg tåler mer fra dem, og jeg er et steg lengre fra å finne på å boikotte produktene dems, og et steg nærmere å se på Procter & Gamble-produkter som noe jeg gjerne kjøper.

Med dette ser vi at innhold trenger ikke være ren tekst. Det trenger ikke være bilder. Det trenger ikke være video. Innhold er det som fyller en funksjon, oppfyller et behov, for den du vil nå. Gi dem noe nyttig, noe de kommer tilbake til. Finn ut hva som funker og bruk det. Ikke heng deg opp i verktøy. Verktøyene er der for å få deg dit du må gå, ikke omvendt. Facebook, Twitter, osv er verktøy. Hvordan du skal bruke dem, og i det hele tatt om, kommer ann på budskapet ditt, historien du prøver å fortelle og hvor de du vil fortelle den til og ha med deg på laget oppholder seg.

Ifølge Mitch Joel er det altfor mange av oss som fokuserer på den ene store idèen – men hva med å heller bruke mange små over flere platformer som vi binder sammen til en sammenheng? Heller en historie bestående av flere små idèer enn å satse alt på et stort kort.

Måling og omsetning og oppmerksomhet, oh my!

Og husk, som Chris Brogan sier: Youtube-klikk skaper ikke omsetning. Omsetning skaper omsetning. Reklamebransjen har alltid handlet om å skape oppmerksomhet og viten rundt et produkt/brand. Synsing rundt hvordan dette konverteres til salg er ofte kun det – synsing.

Jada, du kan måle ting. I veldig mange tilfeller bør du faktisk måle ting, men før du begynner å måle, bør du finne ut hva det er du leter etter. Som Valeria Maltoni er flink til å påpeke – det er synspunktet ditt som bestemmer hva du ser på. Hvor du står i verden, og hvordan verdenen din ser ut. Om du ikke vet hva det er du ser etter, klarer du ikke å finne det, men om du vet, ser du det lett. Ha en god målsetning på hva du vil finne ut av, og ha denne i bakhodet når du samler inn data.

Vi snakker ofte om CRM i forretningsverdenen, og nå med disse ”nye”, sosiale mediene blir det mer og mer tydelig  at det er greit å ha en viss kontroll også i denne sfæren. Her påpeker Brogan at Sosial CRM ikke er å samle inn alt kundene dine sier og gjør på Facebook og Twitter. Det blir som å sette i gang en brannslange full av data (og takk til Brogan for den lignelsen og det mentale bildet) Nei, Sosial CRM må være å vite hva du skal gjøre med disse dataene. Hvorfor før hva, altså. Du må ha et mål før du kan begynne å jobbe mot det.

Valeria Moltani peker på at bedrifter gjerne vil ha en slags magisk pille som forteller hvordan verden er og hvordan verden kommer til å bli. Vi er veldig flinke på det som pleide å funke, flinke til å se oss i speilet. Samtidig er vi flinke til å se på de som raser forbi oss og tilsynelatende er kjempeflinke på alt mulig. ”De der er så gode på twitter, men jeg har bare 200 følgere” – har du tenkt på at 200 faktisk er ganske mange? Har du tenkt på at du kanskje er litt for opphengt i alle disse gadgetene og tjenestene? Hva med opplevelsen? Det er bedre med en god analog opplevelse enn en dårlig digital en. Fokusèr på opplevelsen og gjør den god. Hvor det skjer med hvilken teknologi betyr ingenting så lenge den er god og folk blir med. Det er NÅ som gjelder. Teknologien hjelper oss her med å knytte bånd, bygge relasjoner, oppleve og erfare. Nå.

Folk snakker stadig om ”best practices”. Men hva er egentlig best? Maltoni bruker uttrykket ”Most practices” – et jeg falt for med en gang. Mest er ikke nødvendigvis best, alt kan gjøres bedre, og ikke alt er riktig for alle. Drit i de som sier at du ”gjør X feil”. Du ”gjør X” slik du ”gjør X”. Betal konsulenter for å finne ut hva som funker for andre i situasjonen du er i, men husk også at du har ditt synspunkt på verden, det bør også være med i miksen av hvordan du gjør markedsføringen din.

Og husk: Det er ikke utstyret som betyr noe, det er hva du bruker det til. Så la meg bare avslutte denne altfor lange teksten med et passende sitat fra Clay Shirky:

These tools don’t get interesting until they get technologically boring.