svg loader

Jeg var en sånn udugelig elev. En sånn som sov i timen, og som sjeldent fulgte med. Akkurat hvorfor er litt vanskelig for meg å finne ut av nå, siden dette nærmer seg å være et par tiår siden.

Det jeg kan si er at jeg var veldig interessert i veldig mye. Jeg leste store deler av skolebøkene mine rett etter jeg fikk dem, og leste det jeg kom over av det jeg syntes var spennende ellers. Jeg hadde et leksikon som oldefaren min ga meg, og en haug med bøker av Agatha Christie og de fleste, om ikke alle, Frøken Detektiv-bøkene. Jeg leste Greven av Monte Cristo før jeg begynte på ungdomsskolen, og fortsatte med det meste om Sherlock Holmes i tillegg til en haug Shakespeare-stykker i tillegg til en hel haug annet lesestoff innen jeg ble ferdig med grunnskolen. Vi var ikke en klassisk ressurssterk familie. Vi hadde ikke bibliotek hjemme med alskens klassikere og sånn. Foreldrene mine er helt alminnelige mennesker uten noen akademisk bakgrunn å snakke om. Men lese, det både kunne og elsket jeg før jeg begynte i 1. klasse.

Jeg slukte mye, med andre ord. Jeg lærte meg kalligrafi på egenhånd, for så å komme på skolen en dag der pensumet for dagen var versaler og minuskler, og tegning med pennesplitter. Kjempespennende. Gjesp.

Jeg var hun som ble beryktet for å klare å sove med øynene åpne i timen. Jeg var hun som valgte plass i klasserommet etter hvor sjansen var størst for å bli hørt sist i leksene. Lærerne fulgte en formel, serru, og alle fulgte den samme. De begynte enten i et av hjørnene i klasserommet, eller på midterste plass på midterste rad. Derfra gikk de i et slags slangemønster gjennom alle plassene til de hadde hørt alle. Og spørsmålene kom i rekkefølgen teksten sto i boka. Den beste plassen ble i alle tilfeller midt på rekken ved en av veggene i klasserommet, helst så du hadde minst to foran deg. Derfra var det bare å finne ut hvilket avsnitt det var størst sjanse for å bli spurt i, utfra hva læreren spurte de foran deg om. Om du ble ferdig med å lese avsnittet før læreren kom til deg, kunne du bare lese teksten rundt og utvide til du eventuelt hadde fått lest hele teksten, og på den måten minket sjansen for at jeg ble tatt i å ikke ha gjort leksene. Det at jeg på denne tiden leste ca dobbelt så fort som snittet i klassen gjorde ikke akkurat leksemetoden min vanskelig. Enda lettere ble det om vi hadde hatt oppgaver. Ihvertfall så lenge vi hadde oppgaver med fasit. Jeg er fortsatt imponert over hvor godt denne metoden funket.

Det største problemet jeg har med metoden over, er at jeg lærte at jeg ikke trengte å gjøre leksene mine. Ihvertfall ikke grundig. Skolen handlet ikke om å lære lengre da jeg knakk denne koden. Lære gjorde jeg jo utenfor allikevel. På skolen satt jeg ofte og “hørte på” mens de andre i klassen lærte. Da det ringte ut foretrakk jeg ofte å sette meg i et hjørne med en bok. Ikke at jeg mistrivdes av den grunn. Jeg kunne ikke løpe, og om jeg dristet meg til å spille smashball risikerte jeg både vonde hender, ball/snor i trynet eller at en eller annen moroklump i køen fant det for godt å prøve å dra ned buksa mi. En gang fikk han med seg trusa og, den grisen.

Jeg trivdes veldig godt alene. Om jeg fikk velge selv når det var bursdag i klassen, hendte det at jeg heller ville bli hjemme. Etter barneskolen ble det mer naturlig å bare ikke feire min egen bursdag. Det høres trist ut, men det er ikke før i år, da jeg fyllte 26, at jeg faktisk følte for å feire bursdagen min igjen, sånn på ordentlig. Det ble til gjengjeld med både bursdagskrone og (en noe voksen) gele. Og bursdagssangen. Fnis.

Egentlig, når jeg tenker over det, er det ganske utrolig hva jeg klarte å komme unna med på skolen. Jeg husker en gang vi hadde om amerikansk historie. I ca 8. klasse, tror jeg. Temaet jeg valgte var selvfølgelig indianere, siden det var det jeg brydde meg mest om på den tiden. Jeg hadde nettopp lest boken Vinden er Min Mor av Bear Heart og hørte mest på Buffy Sainte-Marie CDene til mamma da jeg slo på musikk hjemme. Jeg kunne alle sangene hennes utenat, og hadde laget egne danser til de aller fleste. Da vi fikk i oppgave å lage et hefte om noe som hadde med Amerika å gjøre, var det ikke tvil om hva jeg ville ha som tema. Resultatet var et hefte der jeg hadde limt inn bilde av Sitting Bull, og oversatt noen av tekstene til Buffy Sainte-Marie som handlet om ting som har hendt med indianerene. Jeg orket ikke lese gjennom det biblioteket hadde av stoff en gang til, for jeg hadde jo allerede lest det, ikke sant? Jeg kunne det meste som var å vite for en 8. klassing. Jeg visste altfor mye om grusomhetene som hadde skjedd ved Wounded Knee i 1890. Jeg begynte på oppgaven med kjempeinteresse for å gjøre det bra, men når alt kom til alt, var det jeg leverte min egen oversettelse av låta Bury My Heart at Wounded Knee. Til mye skryt fra læreren.

Jeg hadde ikke bare lærere som var dårlige på å stimulere akkurat meg. For enkelte av lærerne jeg hadde, var det klart at jeg var litt sterkere i engelsk, for eksempel (mulig en bivirkning av at jeg var lei de norske bøkene jeg fant på biblioteket). Mens flere i klassen valgte lettleste engelskbøker ville jeg heller prøve å lese Romeo & Julie på gammelengelsk. Huff, for en showoff, lissom. Læreren skjønte tegninga og lot meg få litt mer frihet, og oppfordret meg til å sende mail med en amerikansk, jevnaldrende slektning av meg. For å sjekke at jeg faktisk holdt nivået i Engelsk diskuterte han med meg. På engelsk. DER har du lærer av gull.

Nå kunne jeg sikkert prøvd å legge skylden for at jeg var såpass lat og udisiplinert gjennom skoletida på ganske mange forskjellige faktorer, men jeg mistenker innerst inne at jeg har like mye av skylden selv. Jeg var altfor lur for mitt eget beste. Jeg brukte så mye energi på å lure lærere og gjøre det absolutt vanskeligste av det som syntes at jeg helt glemte å få med meg de små byggesteinene som gjør bygget mer stabilt underveis. På den måten var det nok garantert meg selv som ble lurt mest. Lærerne er jo strengt tatt ferdig med denne late klumpen når jeg går videre. Den eneste som må forholde seg til meg hele livet mitt er tross alt meg. Og det er jeg som må lære meg metoder for å ta meg sammen og få inn litt disiplin når jeg innser at ting jeg bør kunne går litt trått.

Jeg har ingen jeg kan peke på å gi skylda, og det er helt greit. Det ble folk av meg og. Jeg har ikke lidd noen nød. Det vi bør se på nå er heller alle de som går på skolen nå, og kommer til å gå på skolen i fremtiden. Skal de få lov til å komme unna med å sove i timen? Skal de i det hele tatt få muligheten? Eller skal vi gjøre noe for å forebygge denne relativt selektive formen for konsentrasjonsbrist?

Så hva kan man gjøre for disse som sover i timen? Er matteklubber og kjemiklubber greia? Eller skal vi la dem få følge undervisning på et nivå som ligger nærmere deres eget? Eller kanskje de trenger en skikkelig mentor som kan lære dem at de må få med seg de kjedelige tingene de tror de allerede kan også? Eller skal vi bare la de få lære på egenhånd? Jeg aner virkelig ikke, men jeg vil tro at en løsning bør være like sammensatt som problemstillingen er. Jeg er et like unikt tilfelle som jeg ikke er et unikt tilfelle i det hele tatt. Det finnes flere grunner til at barn kjeder seg i timen, og det finnes mange grunner til at løsningen ikke nødvendigvis er å sørge for at timen er gøy. Målet bør være å skape en vilje til å gjøre det som er nødvendig for å lære skikkelig.

Men kanskje jeg alltid har vært litt sånn? Mamma har en historie hun liker å fortelle meg fra før jeg kunne lese. Jeg var litt luring allerede da, ser du. Vi sitter i en bil. Jeg med pekebok i fanget der jeg leser høyt. “K-att” “H-und” “G-utt” “J-ente”. Problemet var bare at denne boken hadde et litt mer gammeldags språk enn jeg hadde lært. Det sto så absolutt ikke “jente” i pekeboka mi. Det sto “pike”.

Comments (40)

  1. Dette kunne vært beskrivelsen av meg. Og ja, det er noen huller her og der, fra de temaene jeg trodde jeg kunne bra nok… For min del kom bomerangen tilbake på videregående, da lekser begynte å bli viktig.

    1. Åhh, videregående traff meg også i fleisen som en låvevegg i hundreogsnørrogførti.

      Jeg var enten i opposisjon mot læreren fordi faget faktisk krevde jobbing, eller i opposisjon fordi faget var så enkelt at jeg ikke orket å følge med. Jeg var en skikkelig bedriten stabeis av en elev, mistenker jeg.

      Heldigvis ser det ut til at arbeidsrutiner er en sak man kan lære seg. Det er bare viktig å være obs på det, som med alt annet.

  2. Jeg kan slenge meg på kommentarene fra dere begge (Kaisa og Nadia), det er som å lese om meg selv!

  3. Bra blogg, Nadia!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

    1. Tusen takk, Magne!

  4. I 5. klasse gjorde jeg ikke lekser i det hele tatt.

    I 9. klasse lagde læreren vår egne spørsmål fra boken. Vi fikk et A4 ark med masse spørsmål. Og han spurte oss om svarene på spørsmålene i klassen. Etterhvert var det bare å sitte midt i klaasen siden han begynte ute på sidene. Telle seg frem til hva spørsmål jeg ville bli spurt om, finne svaret og enkelt unngå resten av hjemmeleksen.

    1. Det er akkurat det. Lærere burde lære seg å ikke lage et format for hvordan de plukker spørsmål og hvem de får til å svare når. Mine trodde de var lure når de startet på midten og gikk ut til ene siden, for så å fortsette fra andre siden når de nådde enden. Det de ikke innså var at de egentlig bare la til to plasser der spørsmålsrunden kunne begynne, som var sjanseløst når de ikke samtidig lærte seg å blande spørsmålene.

      Men til syvende og sist er det jo eleven det går ut over. Læreren har jo gjort jobben sin…

  5. Hei.
    Har ikke annet å tilføye til bloggen din enn at jeg synes det er veldig flott at du og så mange andre forteller slike historier. (og takk for at du lenket til kronikken min)
    Tommelen opp
    🙂
    Hege Tunstad

    1. Takk!

      Kronikken din var kjempebra og fikk frem en veldig “meg og!”-følelse. Ser stadig folk snakke om disse ressurssterke barna med bokhyller hjemme som kunne utkonkurrert et middels stort skolebibliotek, høyt utdannede foreldre med mye tid og ork til leksehjelp og strengt tatt alt de kan ønske seg på så veldig mange måter.

      Jeg var liksom aldri der. Vi var så vanlige at det nesten er utrolig. Begge foreldrene mine var i helt normale jobber som ikke krever at du har universitetsutdanning, som var i den velkjente tidsklemma konstant. Men jeg hadde folk rundt meg som likte å lese, og som ga meg bøker de trodde jeg kanskje kom til å like når det var jul og bursdag, og jeg lærte hjemmefra at det er bra å lære seg nye ting. Da trenger du ikke en “ressurssterk” bakgrunn.

      Problemet handler jo ikke om hvor barna kommer fra. Det handler om hvor mange forskjellige mennesker som trenger forskjellig oppfølging som finnes i èn klasse.

  6. Jeg kan vel egentlig slenge meg med i gjengen som “sov i timen”. Jeg har egentlig ikke blitt utfordret på noe nivå i Norsk skole så langt og heller aldri funnet et tema jeg ikke kunne lese inn på relativt kort tid. Jeg har vært innom psykologi, filosofi, historie, sosiologi og kunne vel strengt tatt gått opp til privatisteksamen i alle de overnevnte dersom det fremdeles var mulig.

    Mitt problem var alltid motivasjon, jeg kunne lett ha hevet snittet mitt fra 5 til 6 dersom jeg faktisk ble utfordret. Når man har blitt testet til en IQ mellom 2 og 3 standardavvik over gjennomsnittet og har en lesehastighet på 1400 ord per minutt, så kommer den gjennomsnittlige lærer til kort. Hvorfor skulle jeg bry meg med å forklare hvordan jeg fant et svar i matematikk, så lenge det var riktig? Hvorfor skulle jeg kaste bort min tid på Staalesen, når jeg allerede var begynt på Solsjenitsyn og Dostojevskij?

    Jeg tenker i dag på hva jeg kunne fått til med lærere som Richard Dawkins og A.C Grayling, fremfor «Det er pensum» undermålerne som har tatt over Norsk skole.

    1. Det med motivasjon går igjen. Jeg også kunne glatt gått opp i karakter i opptil flere fag, hadde jeg bare hatt gidd.

      Fleksibilitet i pensum burde vært mer mulig. Jeg fikk jo mye ut av å kunne kose meg med litt mer avanserte bøker på engelsk mens enkelte folk i klassen hadde nok med bittesmå, enkle tekster.

  7. Hvordan øke motivasjonen? (selv)hypnose

    1. Tja, det er jo en idè det og. Funker det på 1. klassinger, tror du?

  8. Jeg kjenner meg igjen her. Jeg likte mye av skolen, selv om jeg mistet interessen for de fleste fagene ganske tidlig. Det var som regel for enkelt. Jeg mistet derimot ikke gleden av å være på skolen, og sammen med venner. Det som er mest negativt er at man kunne lært så mye mer i de årene man har tid til dette, på grunnskolen og kanskje også videregående, om man hadde hatt et system for oppfølging utenom det tradisjonelle pensum.

    1. Det er veldig synd at såpass store deler av skolen blir bortkastet for såpass mange. Om et system for oppfølging er det mest riktige vet jeg ikke, men et mindre rigid system som gir lærerne større rom for å være fleksible tror jeg kan være et fint sted å begynne.

  9. Hold kjeft. Du gadd bare ikke.

    1. Sitat fra teksten: “Nå kunne jeg sikkert prøvd å legge skylden for at jeg var såpass lat og udisiplinert gjennom skoletida på ganske mange forskjellige faktorer, men jeg mistenker innerst inne at jeg har like mye av skylden selv.”

      Forøvrig er det greit nok at du bruker såpass krasst språk til meg (på mitt domene, vel å merke), men hva ville du sagt til en 6-7-åring som sitter og dagdrømmer i norsktimene mens klassekameratene terper på hvordan a-er og b-er ser ut når han/hun allerede kan lese? “Skjerp deg, for helvete”?

      At jeg ikke gadd stemmer jo for det meste når det gjelder skolegangen min. Spørsmålet er bare om jeg sluttet å gidde før jeg begynte på skolen, eller underveis. Samme med alle de andre med lignende problemstillinger.

  10. Det er enkelt å legge skyld på lærere, skole og miljøet rundt en for slike problemer. Men dessverre er nok evne til selvmotivajon, å ta ansvar for egen læring, gi seg selv utfordringer osv på trass av en “kjedelig” og “demotiverende” skole også å regne som del av ens intelligens og ens suksess på skolen (ikke kun mønstergjennkjennelse aka IQ, som er et ekstremt flawed konsept i seg selv). Finns plenty av intelligente mennesker der ute, og et kjennetegn ved dem alle er evne til selvmotivasjon og evne til å innse at ettersom verden ikke kan tilpasses 0.01% av befolkningen, må man heller tilpasse seg verden. Dette er meget viktig å merke seg, og vil takke det at jeg innså dette såpass tidlig i livet for min nåværende suksess hittill etter VGS.

    1. “å ta ansvar for egen læring, gi seg selv utfordringer osv på trass av en «kjedelig» og «demotiverende» skole også å regne som del av ens intelligens og ens suksess på skolen ” -?

      Jeg tror du glemmer at dette gjelder helt fra 6 årsalder! Man kan ikke forvente at en 6-åring, selv om hun har lært seg å lese lenge før skolestart, skal ha selvkontroll nok til å sitte stille de neste årene og lytte til at de andre lærer seg å lytte ut “første bokstaven” og leke språkleker. Eller at andreklassingen som har kost seg med avansert maematikk skal oppleve skolen som meningsfylt når han sitter og hører på de andre slite med tieroverganger.

      Å ta ansvar for egen læring krever en følelsesmessig modenhet som kommer med årene. Det forutsetter også at du har opplevd autentisk mestring – akkurat passe vanskelige oppgaver som gjør at du må strekke deg faglig. Så enkelt. Og så vanskelig.

    2. “vil takke det at jeg innså dette såpass tidlig i livet for min nåværende suksess hittill etter VGS.”

      -Etter- VGS, ja. Men hvor mye vil du kreve av en person som nettopp har begynt på skolen, i 1. klasse?

  11. Ille feigt å legge skylden på læreren!

    1. Sitat meg selv i teksten du kommenterer på:

      “Jeg har ingen jeg kan peke på å gi skylda, og det er helt greit. Det ble folk av meg og”

      🙂

  12. Jeg har aldri gjort en eneste lekse, kanskje bare de aller viktigste, alltid vert klovnen i klassen som svarte feil på alle spørsmål fra læreren, alltid vært den med dårligst karakterer som måtte ta opp flest fag, allikevel var det jeg som var førstemann på ungdomskolen til å skaffe meg jobb, jeg var blant de første på linjen min til å få meg lærlingplass etter videregående og om ikke lenge starter jeg mitt eget firma som allerede før det er opprettet har en god fremtid i møte.

    Skole, hva er det?

    1. Det der beviser ihvertfall at alle har potensiale til å klare seg! Lykke til med firmaet ditt!

  13. Jeg har en bakgrunn som ligner mye på Nadya sin. Det var nok å høre etter i timen og stole på at ting “satt” til prøven.
    Jeg traff også veggen da jeg startet videregående.

    Det er kanskje usympatisk å si det, men det er ikke lærernes ansvar å lære ungene disiplin i jobbingen. De er ikke der det foregår. Det må være foreldres ansvar å lære sine barn disiplin. Min mor bodde på en annen kant av landet da jeg vokste opp, og min far var selvstendig næringsdrivende og hadde ikke annet valg enn å jobbe lange dager. Han så at resultatene i skolen var bra og var glad for det.. forståelig nok. Hjemme var jeg dørgende lat uten at han engang visste det.

    Selv har jeg nå barn som ser ut til å seile i samme lei som jeg gjorde. Da blir det ekstra viktig for meg at de faktisk sitter med lekser og ekstraoppgaver selv om det er kjedelig. Gode karakterer i ungdomsskolen får deg bare ett sted; inn på videregående. Deretter er det egeninnsatsen som teller.

    1. Jeg tror på en slags joint effort. Foreldrene har mye å si på å lære barna sine gode arbeidsvaner (og moral, og folkeskikk og ganske mye annet folk nåtildags liker å dytte over på læreren). Samtidig finnes det grep læreren kan gjøre for å utfordre de flinkere elevene som føler de ikke trenger å gjøre mer enn de fem minuttene de bruker på begynnelsen av timen.

  14. Takk til JS, Det er så lett å legge skulda på læraren. Mange lærarar kunne nok utan tvil vist meir glød i timen, men etter mange år med elever som ikkje bryr seg om verken fag eller skule, kan det nok til tider vere forståleg at dei ikkje yter topp kvar dag. Vi har dårlege lærarar ofte, men også dårlege bilmekanikere, rørleggere og alle andre yrke. Heimen må ta eit større ansvar om eleven skal yte sitt beste i timane.

    1. Jeg er veldig enig i at vel mye blir dyttet over på lærerne nå for tida. Folkeskikk bør man lære hjemme, og foreldrene bør også gjøre det de kan for at ungene skal få god arbeidsmoral. Ideelt sett skal foreldrene sørge for at barna gjør lekser, og heller hjelpe til om de står fast.

      Men burde ikke lærerens fremste jobb være å lære elevene å lære? Mye “lære” i den setningen der, men noe av det viktigste å kunne i senere liv er å kunne tilegne seg ny kunnskap. Matte, norsk, engelsk, naturfag, historie, osv er alle fag du kan lære senere. Det er viktig å ha et visst grunnivå (som også er grunnen til at vi må ha et godt fokus på å løfte de svakere elevene), men når du har elever som sitter i klassen og lærer seg at de ikke trenger å jobbe for kunnskap, har du fort noen som blir idioter som voksne, om de ikke innser et par sannheter på veien.

      Så, JA til å få hjemmet mer på banen og JA til mer samarbeid skole-hjem, og JA til flere inspirerende lærere (som også har lov til å ha dårlige dager, sånn at det er sagt)

      1. Men når ein gong etter gong må snakke til enkelte elever i løppet av ein time. Prøver å stadig stramme inn budskapet om at vedkommande må følge med. Der er verkeleg veldig få mulegheter og sanksjoner som ein kan bruke. Utallige eksempel og historier kunne vore fortalt, elevane i dag veit kva retter dei har, men ikkje kva plikter dei har……..

        1. Hvilket nivå snakker du egentlig om nå? Dette her er noe jeg mener må tas tak i fra og med første skoledag i barneskolen. Det virker som om mange av kommentarene jeg får handler om ungdomsskole/VGS. Ihvertfall sånn man snakker om modenheten til elevene.

          Har vi virkelig kommet dit hvor seksåringer har peiling på hva rettigheter, eller?

  15. Dette var utrolig kjent 🙂

    Jeg for min del lærte ikke å jobbe før jeg begynte på NTNU, men da måtte det til også, og endelig var det gøy å lære. Jeg er også utrolig lat, så jeg skylder på ingen måte bare på lærerne tidligere for min manglende læring, men det kunne nok hjulpet om jeg fikk litt mer utfordringer, men i en klasse med både gutter og jenter som i dag nok hadde fått diverse diagnoser skjønner jeg også at lærerne ikke hadde tid til meg, jeg fikk jo samme karakter og litt bedre enn de andre uten å gjøre noe, så da forsvinner en jo fort i mengden, som jo også var det jeg ville…

    1. Jeg også var vel på universitetet når ting begynte å gå opp for meg, litt på samme måte som deg :p

      De det går greit med forsvinner fort i mylderet, og det er veldig forståelig, for det er jo andre i klassen som helt tydelig trenger mer hjelp og oppfølging. Jeg likte også å være litt grå mus og ikke bli lagt merke til. Det var jo ekstremt sjeldent jeg ble lagt merke til for noe positivt.

      I en perfekt verden hadde vi hatt små nok klasser til at lærerne hadde hatt overskudd til å se alle elevene og gi alle elevene det de trenger. Man kan jo drømme, ihvertfall.

  16. Er enig at det burde være mer tilrettelegging på skolen på etter elevens nivå, men det er også de som du sier som sliter med a og b, som trenger hjelp, og disse får heller ikke tilrettelagt nok, og begynner og finne måter for og ikke virke dumme i sammenligning med dem som kan mye når de begynner på skolen. Jeg mener at det er disse som trenger det lille ekstra for og kunne klare seg i samfunnet etterpå, og unngå og kanskje havne i nav systemet, for de ikke tør og komme vider med livene sinne for de føler seg forlegen, og ikke tør og innrømme at de trenger hjelp, i dagens skal ikke være dårligere en andre samfunnet, som vi har i dag.
    For etter min mening er det en større andel som trenger hjelp med pensum, en de som allerede kan det.

    Men jeg menner også at de som hviser evner tidlig, skulle ha muligheter til og velge skole med “flinke”, for det er ikke tvil at det er behov for mennesker som kan jobbe med oppgaver som trenger det lille ekstra for og lykkes. Problemet er da hvor vi fort da havner i et klasseskille samfunn, hvor dyktige lærere velger bort “kommunale” skoler og midler blir minket til de som ikke er så “heldige” trur jeg.

    Takk for at du ga meg bra leserinnlegg som belyste skolesituasjonen fra ditt synspunkt.

    1. Jeg er ekstremt enig i at de svakeste i klassen som trenger mer hjelp og oppfølging for å få med seg det de må lære bør få mer. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan skolen funker akkurat nå for tida, men skal jeg tro media og folk rundt meg er det de i midten som “får mest”. De som ikke klarer å holde følge med klassen får bare jobbe hardere me neste emne, men de som ligger i forkant bare får sulle for seg selv.

      Jeg mener det viktigste du lærer i skolen er hvordan du lærer deg ting. Jeg sleit med gangetabellen på skolen, men på et punkt løsnet det og jeg skjønte systemet, flere år etter “gangelappen” og sånne greier lærerne fant på for å få oss fremover. Løpet er med andre ord ikke kjørt helt om du fortsatt sliter med bokstavene når resten av klassen øver på sprettord og draord.

      Det triste er jo at for å lære barna å lære, kreves det at hvert enkelt barn konstant befinner seg i grenseland for hva det mestrer og ikke. Det krever tid, energi og oppmerksomhet fra enhver lærer.

      Det jeg mistenker litt, er at for mange av de sterkere barna kan det være et stort nok steg, ihvertfall i starten, at de får litt andre pensumbøker og oppgaver. Eller at de får velge seg en bok på biblioteket i norsk/engelsktimene og får bruke tid på mer interessant stoff. Da får ihvertfall læreren litt rom til å prøve å dekke over resten av klassen. I tillegg må man finne en måte å overbevise de svakeste om at det ikke er krise om de ikke er like raske som andre i klassen. Folk er jo forskjellige og lærer forskjellige ting i forskjellig tempo.

  17. Hva gjorde jeg av lekser tro…? det læreren fysisk kunne se, og knapt det. Jeg trengte aldri å beregne hvor jeg satt, for jeg ble uansett så og si aldri spurt om leksene… Jeg fulgte med i timen, og droppet å lese. Lese til prøver var juks (prøven er jo bare en test på hva du kan), og denne holdningen hadde jeg i stor grad også når det gjaldt eksamen.
    Da jeg begynte på videregående og man hadde åpen bok/ åpen notat prøver i norsk, brukte jeg notater og kunnskap fra ungdomsskolen. Resultatet? karakter 5 eller 6, og kommentarer som “her var det mye utenfor pensum”. Grunnen til at jeg hadde disse notatene var at vi et år hadde en norsklærer som var flink til å få oss til å notere (tror hun tok inn skrivebøkene våre og sjekket hva som sto der)…
    Det føltes så feil at pensum fra ungdomsskolen var gikk uten om pensum på videregående. I tysk var det enda verre! Vi hadde en tysklærer som var livredd for at noen skulle stryke, så det holdt å følge med i timen en gang i blant (ca 1 time i uka), vi kom aldri gjennom pensum, og den siste heldagsprøven hun ga oss måtte jeg bare huske hva jeg hadde gjort feil på tidligere prøver og innleveringer – og rette det opp.. Det ble 6 på den prøven, og da jeg gikk og klagde til henne, sa hun at hun hadde gjort det slik for at de svakeste ikke skulle stryke…
    Så da gikk vel innsatsen min på skolen ytterligere ned. Jeg lærte aldri å lese til eksamen, og det fikk jeg igjen for når jeg plutselig skulle ha kjemi på universitetet.. den ene boka gikk i veggen i ren fustrasjon! Jeg er ikke så god i kjemi..
    Så hvordan jeg har kommet meg gjennom høyere utdanning forundrer meg! Og hvordan jeg kunne gjort det på videregående og universitet om jeg hadde lært meg å lese pensum kommer jeg aldri til å få vite…

  18. Takk for fin kronikk! Jeg kjente meg enda mer igjen her enn i Hege Tunstads historie, fordi mine interesser, som dine, gikk mer i retning av litteratur, språk og musikk enn realfag og matematikk (sånn rent bortsett fra at jeg kunne 12-gangen før jeg begynte på skolen, da). Jeg tror innsats fra skoleverket må settes inn fra dag 1, om ikke før, dersom barn med stor allmennkunnskap og evne til å lære raskt og lett skal lære seg gode vaner også. Ellers blir det lett til at de, som oss, seiler gjennom flere år på skolen (i mitt tilfelle 2,5 år) før klassesituasjonen endelig byr på noe man ikke allerede kan veldig godt, og da har ethvert barn lært seg andre strategier forlengst (late som om man ikke kan/drømme seg bort/ha med seg en bok man kan lese i mens de andre lærer bokstavene etc.).

  19. Hei. Bra post. Har referert deler av den i min blogg her, og samtidig forsøkt å ta med ett nytt element i debatten. Les gjerne

    http://goggen80.blogg.no/1346231163_bekjennelser_fra_han_.html

  20. Takk for at du deler din opplevelse av skolen. Supert innlegg!

    Jeg jobber for å spre informasjon om evnerike barns skolehverdag.

    16. mai i år stod en kunnskapsminister for første gang på Stortinget og bekreftet at retten til tilpasset opplæring også gjelder for evnerike barn. (se diskusjonen fra Stortinget her: http://krmlr.wordpress.com/2012/05/16/stortingets-sporretime-i-dag/) – Ministeren skulle følge opp kommunene og veilede dem, sa hun. – Nå gjenstår det å se om hun holder ord, for det trengs mye kunnskap om dette temaet der ute!
    Igjen: takk for at du deler 🙂

  21. […] er historien til en av dem som brukte timene til å sløve… “Bekjennelser fra hun som sov i timen.” – Nydelig! Share this:Skriv […]

  22. Helt klart mange gode poenger her, men mangel på motivasjon og disiplin kan ikke skyldes på lærer. Det er lett å si at det burde være mer tilrettelagte opplegg for hver elev, men læreren har ikke kapasitet til å legge opp 30 forskjellige læringsplaner til en klasse. Noen vil alltid falle utenfor, og da må man spør seg om man skal nå dem eller det store flertallet. Til syvende og sist kommer dette tilbake til foreldrene og deres oppdragelse av barnet. Personlig surfet jeg meg gjennom barne -og ungdomsskolen, det var lite utfordrende. Men jeg fulgte med og jobbet av ren høflighet til læreren. Det var det foreldrene mine hadde lært meg.

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: