Bekjennelser fra hun som sov i timen

Jeg var en sånn udugelig elev. En sånn som sov i timen, og som sjeldent fulgte med. Akkurat hvorfor er litt vanskelig for meg å finne ut av nå, siden dette nærmer seg å være et par tiår siden.

Det jeg kan si er at jeg var veldig interessert i veldig mye. Jeg leste store deler av skolebøkene mine rett etter jeg fikk dem, og leste det jeg kom over av det jeg syntes var spennende ellers. Jeg hadde et leksikon som oldefaren min ga meg, og en haug med bøker av Agatha Christie og de fleste, om ikke alle, Frøken Detektiv-bøkene. Jeg leste Greven av Monte Cristo før jeg begynte på ungdomsskolen, og fortsatte med det meste om Sherlock Holmes i tillegg til en haug Shakespeare-stykker i tillegg til en hel haug annet lesestoff innen jeg ble ferdig med grunnskolen. Vi var ikke en klassisk ressurssterk familie. Vi hadde ikke bibliotek hjemme med alskens klassikere og sånn. Foreldrene mine er helt alminnelige mennesker uten noen akademisk bakgrunn å snakke om. Men lese, det både kunne og elsket jeg før jeg begynte i 1. klasse.

Jeg slukte mye, med andre ord. Jeg lærte meg kalligrafi på egenhånd, for så å komme på skolen en dag der pensumet for dagen var versaler og minuskler, og tegning med pennesplitter. Kjempespennende. Gjesp.

Jeg var hun som ble beryktet for å klare å sove med øynene åpne i timen. Jeg var hun som valgte plass i klasserommet etter hvor sjansen var størst for å bli hørt sist i leksene. Lærerne fulgte en formel, serru, og alle fulgte den samme. De begynte enten i et av hjørnene i klasserommet, eller på midterste plass på midterste rad. Derfra gikk de i et slags slangemønster gjennom alle plassene til de hadde hørt alle. Og spørsmålene kom i rekkefølgen teksten sto i boka. Den beste plassen ble i alle tilfeller midt på rekken ved en av veggene i klasserommet, helst så du hadde minst to foran deg. Derfra var det bare å finne ut hvilket avsnitt det var størst sjanse for å bli spurt i, utfra hva læreren spurte de foran deg om. Om du ble ferdig med å lese avsnittet før læreren kom til deg, kunne du bare lese teksten rundt og utvide til du eventuelt hadde fått lest hele teksten, og på den måten minket sjansen for at jeg ble tatt i å ikke ha gjort leksene. Det at jeg på denne tiden leste ca dobbelt så fort som snittet i klassen gjorde ikke akkurat leksemetoden min vanskelig. Enda lettere ble det om vi hadde hatt oppgaver. Ihvertfall så lenge vi hadde oppgaver med fasit. Jeg er fortsatt imponert over hvor godt denne metoden funket.

Det største problemet jeg har med metoden over, er at jeg lærte at jeg ikke trengte å gjøre leksene mine. Ihvertfall ikke grundig. Skolen handlet ikke om å lære lengre da jeg knakk denne koden. Lære gjorde jeg jo utenfor allikevel. På skolen satt jeg ofte og “hørte på” mens de andre i klassen lærte. Da det ringte ut foretrakk jeg ofte å sette meg i et hjørne med en bok. Ikke at jeg mistrivdes av den grunn. Jeg kunne ikke løpe, og om jeg dristet meg til å spille smashball risikerte jeg både vonde hender, ball/snor i trynet eller at en eller annen moroklump i køen fant det for godt å prøve å dra ned buksa mi. En gang fikk han med seg trusa og, den grisen.

Jeg trivdes veldig godt alene. Om jeg fikk velge selv når det var bursdag i klassen, hendte det at jeg heller ville bli hjemme. Etter barneskolen ble det mer naturlig å bare ikke feire min egen bursdag. Det høres trist ut, men det er ikke før i år, da jeg fyllte 26, at jeg faktisk følte for å feire bursdagen min igjen, sånn på ordentlig. Det ble til gjengjeld med både bursdagskrone og (en noe voksen) gele. Og bursdagssangen. Fnis.

Egentlig, når jeg tenker over det, er det ganske utrolig hva jeg klarte å komme unna med på skolen. Jeg husker en gang vi hadde om amerikansk historie. I ca 8. klasse, tror jeg. Temaet jeg valgte var selvfølgelig indianere, siden det var det jeg brydde meg mest om på den tiden. Jeg hadde nettopp lest boken Vinden er Min Mor av Bear Heart og hørte mest på Buffy Sainte-Marie CDene til mamma da jeg slo på musikk hjemme. Jeg kunne alle sangene hennes utenat, og hadde laget egne danser til de aller fleste. Da vi fikk i oppgave å lage et hefte om noe som hadde med Amerika å gjøre, var det ikke tvil om hva jeg ville ha som tema. Resultatet var et hefte der jeg hadde limt inn bilde av Sitting Bull, og oversatt noen av tekstene til Buffy Sainte-Marie som handlet om ting som har hendt med indianerene. Jeg orket ikke lese gjennom det biblioteket hadde av stoff en gang til, for jeg hadde jo allerede lest det, ikke sant? Jeg kunne det meste som var å vite for en 8. klassing. Jeg visste altfor mye om grusomhetene som hadde skjedd ved Wounded Knee i 1890. Jeg begynte på oppgaven med kjempeinteresse for å gjøre det bra, men når alt kom til alt, var det jeg leverte min egen oversettelse av låta Bury My Heart at Wounded Knee. Til mye skryt fra læreren.

Jeg hadde ikke bare lærere som var dårlige på å stimulere akkurat meg. For enkelte av lærerne jeg hadde, var det klart at jeg var litt sterkere i engelsk, for eksempel (mulig en bivirkning av at jeg var lei de norske bøkene jeg fant på biblioteket). Mens flere i klassen valgte lettleste engelskbøker ville jeg heller prøve å lese Romeo & Julie på gammelengelsk. Huff, for en showoff, lissom. Læreren skjønte tegninga og lot meg få litt mer frihet, og oppfordret meg til å sende mail med en amerikansk, jevnaldrende slektning av meg. For å sjekke at jeg faktisk holdt nivået i Engelsk diskuterte han med meg. På engelsk. DER har du lærer av gull.

Nå kunne jeg sikkert prøvd å legge skylden for at jeg var såpass lat og udisiplinert gjennom skoletida på ganske mange forskjellige faktorer, men jeg mistenker innerst inne at jeg har like mye av skylden selv. Jeg var altfor lur for mitt eget beste. Jeg brukte så mye energi på å lure lærere og gjøre det absolutt vanskeligste av det som syntes at jeg helt glemte å få med meg de små byggesteinene som gjør bygget mer stabilt underveis. På den måten var det nok garantert meg selv som ble lurt mest. Lærerne er jo strengt tatt ferdig med denne late klumpen når jeg går videre. Den eneste som må forholde seg til meg hele livet mitt er tross alt meg. Og det er jeg som må lære meg metoder for å ta meg sammen og få inn litt disiplin når jeg innser at ting jeg bør kunne går litt trått.

Jeg har ingen jeg kan peke på å gi skylda, og det er helt greit. Det ble folk av meg og. Jeg har ikke lidd noen nød. Det vi bør se på nå er heller alle de som går på skolen nå, og kommer til å gå på skolen i fremtiden. Skal de få lov til å komme unna med å sove i timen? Skal de i det hele tatt få muligheten? Eller skal vi gjøre noe for å forebygge denne relativt selektive formen for konsentrasjonsbrist?

Så hva kan man gjøre for disse som sover i timen? Er matteklubber og kjemiklubber greia? Eller skal vi la dem få følge undervisning på et nivå som ligger nærmere deres eget? Eller kanskje de trenger en skikkelig mentor som kan lære dem at de må få med seg de kjedelige tingene de tror de allerede kan også? Eller skal vi bare la de få lære på egenhånd? Jeg aner virkelig ikke, men jeg vil tro at en løsning bør være like sammensatt som problemstillingen er. Jeg er et like unikt tilfelle som jeg ikke er et unikt tilfelle i det hele tatt. Det finnes flere grunner til at barn kjeder seg i timen, og det finnes mange grunner til at løsningen ikke nødvendigvis er å sørge for at timen er gøy. Målet bør være å skape en vilje til å gjøre det som er nødvendig for å lære skikkelig.

Men kanskje jeg alltid har vært litt sånn? Mamma har en historie hun liker å fortelle meg fra før jeg kunne lese. Jeg var litt luring allerede da, ser du. Vi sitter i en bil. Jeg med pekebok i fanget der jeg leser høyt. “K-att” “H-und” “G-utt” “J-ente”. Problemet var bare at denne boken hadde et litt mer gammeldags språk enn jeg hadde lært. Det sto så absolutt ikke “jente” i pekeboka mi. Det sto “pike”.