Jeg liker Oslo, altså. Jeg liker å ha kollektivtransport som funker. Jeg liker å kunne vite når på minuttet bussen kommer og om den er forsinket. Jeg liker å ikke trenge å planlegge mye for å komme meg ut på byen, ut på en koselig kafè, spise god mat, komme meg på kino, dra på en konsert (gjerne med band jeg aldri har hørt om), osv. Jeg liker å ha muligheten til å gå til en annen kafè/spisested/uteplass om den jeg er på ikke funker for meg. Jeg liker å bo en plass der jeg kan sette meg ned en plass og bare kikke. På folk.
Oslo er akkurat passe folksomt til at jeg aldri trenger å føle meg helt alene, men samtidig får jeg være i fred. Om jeg vil, altså. Det hender folk prøver å engasjere meg i prat. Det hender jeg får en interessant samtale ut av disse tilfeldige menneskene. De jeg har snublet over har også vist respekt når jeg har gitt uttrykk for at jeg helst vil fortsette med å sitte/gå i mine egne tanker. Ja, unntatt rom-folket, da. «Pliiiiis, pliiiiis» sier de, der de ser så fattig ut som du bare kan virke når du virkelig prøver. Også prøver de å selge deg ei rose. Eller en hatt som ser ut som om de har knabbet fra Festmagasinet Standard. Hadde de bare skjønt nok norsk til å forstå hva «jeg har ikke penger på meg» betyr, hadde nok det og vært greit. Ja, også har vi selgerne. Disse som vil prakke på deg et billigere strømabonnement, krillolje, medlemsskap i organisasjonen de står der for eller på et treningssenter. Du skjønner de sliter med å fylle kvoten sin for dagen når de sier «men det tar bare to minutter» og du ser skjemaet de vil få deg inn på etter å ha forklart saken sin vil ta tre minutter aleine og du tydelig haster forbi. Jeg har vært der, jeg kjenner desperasjonen. Jeg vet også nok om jobben deres til å vite at de burde kjenne meg igjen som en du ikke bruker energi på. Men så er det litt gøy allikevel, da, når damen med krilloljen som er «sååå mye bedre enn tran» prøver å overbevise meg om at hun vet bedre enn legen min, som for øyeblikket behandlet meg for alvorlig mangel på vitamin D.
Oslo har mange fine steder å utforske. Hver gate har sitt uttrykk, på en måte. Sin stil. «Her er jeg». Det finnes ikke to like parker, og alle duger til sitt. Det finnes mange fine steder å gå. Folk som kommer til byen og er her et par dager blir forundret over hvor mye forskjellig vi har, og ikke minst muligheten alle byboerne har til å komme seg ut i skogen. Vi har store naturområder nært nok til at det faktisk ikke krever så mye energi å komme seg ut i naturen. Sognsvann og nordmarka ligger en kort tur unna med diverse kollektivtrafikk. I vinter kunne du se ski-VM gratis, om du bare sto i skogen. Ja, for sånn liker vi å ha det, vi nordmenn. Selv oss som velger å bosette oss i Oslo liker å vite at det er vår egen latskap og ikke plassen vi velger å bo som hindrer oss fra å ta en løpetur blant trær og dyr.
Jeg har alltid vært en særing sånn. Jeg liker meg best blant bebyggelse, og jeg liker å gå og kikke på rare bygninger. Jeg storkoser meg riktignok når jeg er på familiehytta langt inne i skogen ved Hokksund vet et lite skogsvann uten strøm. Radio får man så vidt inn. Er du heldig får du mobilsignaler. Er du ekstra heldig får du kanskje bittelitt nettsignaler og. Sånn en gang om dagen. Du kan like gjerne bare skru av all direktekontakt med omverdenen. Kommer det ikke på radio, kan det vente til du velger å dra ned igjen. Hytta på Himsjø er et lite paradis i seg selv. En god ferie når man nå en gang vil vekk fra Oslo. Men det er fortsatt Oslo jeg vil tilbake til.
Noen mener kanskje jeg er litt luksusdyr her, som koser meg med kollektivforbindelse flere ganger i timen, søndagsåpne matbutikker i gangavstand hjemmefra, døgnåpne kiosker ikke for langt unna, utesteder såpass nært at taxituren hjem ikke ruinerer meg osv. Det er kanskje mulig, men det jeg faktisk koser meg mest med her er tilgjengeligheten på folk. Jeg trenger ikke å ha en bil for å kunne være sosial. Om jeg ikke har noen å være sosial med, kan jeg også gå ut av huset alene. Jeg kan sette meg ned i en park med ei bok og slappe av. Jeg kan prøve ut en sær klesstil i dag uten for mange rare blikk. Jeg kan slappe av og være meg selv på en måte jeg aldri følte meg bekvem med når jeg bodde i Hokksund. Her i Oslo er det ikke hovedsakelig en sirkel jeg hører hjemme i. Jeg beveger meg gjennom stadig flere sirkler, og jeg trives med det. Jeg møter stadig nye folk å lære om og fra. Det er alltid noen med en historie jeg kommer til å like å høre. Det er alltid noen jeg kan diskutere med, og alltid noen jeg kan le med.
Faktisk så er det kun en ting ved Hokksund (sånn reint bortsett fra den obligatoriske familien og de gode vennene jeg fortsatt har derfra) jeg virkelig savner.
Nattlige gå/løpeturer.
Da jeg fortsatt bodde i Hokksund og hunden min, Bella, fortsatt var i live var det en ting vi virkelig elsket å gjøre. Nemlig å gå lange turer nattestid. Det var da jeg fikk vesla til å løpe (om dagen på sommeren var det for varmt til at hun orket sånt tull). Om det regnet litt, var det enda bedre. Jeg fikk frisk luft og sjansen til å bare la tankene løpe og verden til å snurre litt saktere, om enn bare for en times tid. Bella fikk lov til å boltre seg omtrent som hun ville. Det var ingen biler ute, så om vi ville, kunne vi løpe midt i veien. Innimellom gikk disse turene ned mot elven, der jeg satt meg til å se på vannet som bare suser forbi, mens Bella snuste rundt etter spennende lukter. Det er en spesiell ro som legger seg på sånne tider av døgnet. Alt virker som om det går litt saktere. Sommernetter i Norge er virkelig noe av det fineste jeg veit om.
Seinest i fjor fikk jeg tatt sånne sene turer her hjemme på Grünerløkka. Riktignok uten hund, men jeg fikk allikevel litt av den samme rolige følelsen. Om jeg var frustrert følte jeg meg trygg nok til å ta en løpetur ut for frisk luft og for å få ut energien. Om jeg bare trengte en tenkepause, kunne jeg gå ut og gå det til.
Noe har skjedd i år. For de som har lest aviser virker det klart. Jeg, som aldri har følt meg utrygg går ikke ut sent alene lengre. Jeg tar ikke like mange sjanser. Nå har jeg ingen garanti for at det er verre nå enn før, Etter all sannsynlighet er det ikke det, men når folk jeg er glad i er bekymret for meg og helst vil at jeg ikke går ut sånn aleine, gjør jeg ikke det. Når kvinneskrik har blitt hørt utenfor huset jeg bor i etterfulgt av synet av en kvinne som tilsynelatende løper i panikk hjelper det ikke om jeg vet hvor liten sannsynligheten er at det kan skje meg. Sannheten er at det kan skje. Mest sannsynlig skjer det ikke. Om jeg løper en tur oppover akerselva og hjem igjen nå, eller bestemmer meg for å utforske området bortover mot Carl Berner eller andre veien mot St. Hanshaugen vil jeg nok etter all sannsynlighet komme meg helskinnet hjem uten store traumer. Jeg er tross alt en voksen kvinne som vet å ta på seg et skikkelig antrekk for løpetur i den kjølige sommernatten.
Men her sitter jeg, da. Vel vitende om alle skriveriene som blir gjort om området jeg bor i. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig overdrevet. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig underdrevet. Uansett er det ikke helt greit å føle seg nødt til å be om selskap bare fordi du vil ut og nyte sommernatta.
Så hei, Oslo, kan jeg være så snill å få oppleve sommernatta di igjen uten at familien skal være redde for meg?
Det er sikkert pandaenes skyld, alt sammen.