svg loader

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til å tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som på film. Èn mann som nærer et så enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som “grusomt, men nødvendig” å sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt få, men allikevel altfor mange, for så å dra ut til idylliske Utøya for å skyte rolig ned så mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forårsaket en så enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tåler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

Også kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi må holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg på bussen. De kommer plutselig fra noen på en fest du er på. Noen hører dem i kantina på jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slår av en prat ved postkassa som mener løsningen på alt er å få “disse problemkulturene ut av landet”. Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for å holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken “muslimske terrorister” streifet så vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde å følge med på nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg på vei fra Oslo og fulgte med på twitter og så all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg å faktisk være en bombe, ser ut som litt dårlig planlegging. Etter 15 på en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det måtte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i området var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

%d bloggere liker dette: