For folk som kjenner meg er det ingen stor overraskelse at mye av livet mitt skjer delvis over nett. Eller, ikke så mye som man innimellom tror, men jeg bruker utrolig mange timer per dag koblet til av en god del grunner.
Klart, man trenger mennesker til viktige ting i livet, og jeg foretrekker nok kanskje heller å dra ut med venner eller besøke familie og snakke med dem i rommet heller enn å chatte med dem på facebook eller msn eller gtalk eller hva nå enn som er det store akkurat nå.
Men midt oppi alt dette «er jo ikke noe sosialt å være på nett hele dagen» og annet lignende pjatt, er det noen ting jeg mener internett har vært kjempefint for.
Da jeg var 15-16, supersjenert og ikke turte helt å bare møte opp steder for å skaffe venner, for eksempel. Eneste jeg bevegde meg ut av huset var for å gå tur med Bella, hunden jeg hadde på den tida. På den tiden fant jeg kanalen #Hokksund på IRC Undernet. Kanalen fant jeg takket være noen jeg tilfeldigvis fant på Spray som var det store på den tiden. Litt som Facebook i dag, og lenge før Nettby. Et par gutter på alderen min fant meg og kjente meg igjen som «hu med bikja». Vi begynte å snakke litt, de viste meg dette fantastiske greiene de kalte «mIRC» og jeg snakket videre med dem der. Her møtte jeg flere andre jevnaldrende fra Hokksund og, og snart var jeg ikke «hu med bikja» lengre. Plutselig var det «Nadia, det er fest til helga i garasjen til PK, du kommer, eller?». En helt ny verden åpnet seg. Plutselig kunne jeg sitte hjemme og sture, logge på IRC og se at flere andre også satt og sturet. Plutselig hadde vi planer om å møtes på ungdomsskolen for å spille volleyball, eller på «Valuta’n» Hokksunds den gang svært så populære gatekjøkken blant oss fjortiser. Fra å være Viggo Venneløs gikk jeg til å bli del av en vennegjeng. Vi gikk gjennom tykt og tynt sammen i noen år før vi gled fra hverandre igjen. Jeg flyttet til England, og de andre fløt vel litt videre de og. Men minnene har vi nok fremdeles, og jeg kaller meg fortsatt NaKri på nett.
Det som skjedde med meg i denne perioden var såpass drastisk at jeg gikk fra å være hun som helst gjemmer seg i hjørnet med ei bok til å bli hun som kan finne på å stille seg midt inni en menneskeflokk når noe sosialt skjer. Jeg kan nok fortsatt være ganske sjenert og usikker på hvordan andre oppfatter meg og om jeg egentlig har noe å komme med, men jeg lærte noe av å skaffe et godt vennemiljø. Det er faktisk ikke så farlig hvordan folk oppfatter deg. Det handler ikke om å bli den du burde være, men å fremstå som den du er. Klart, det kommer alltid til å være folk som ikke liker det, men for hver som ikke liker deg finnes det flere som synes du er bra.
Uten internett hadde jeg neppe funnet ut dette.
Senere, da jeg flyttet til England, var MSN den store greia for å snakke med folk som ikke var i rommet. Her fikk jeg snakket litt med mamma og pappa innimellom, her fikk jeg holdt kontakt med en del av vennene mine hjemmefra, og her satt jeg sene kvelder og klaget over oppgava vi måtte levere inn dagen etter til klassekamerater og andre som gadd å høre på.
Jeg begynte å blogge litt mer seriøst enn jeg hadde gjort før (uten å egentlig ha et konsept om hva dette «blogg» greiene var, men der var jeg). Jeg blogget litt i begynnelsen for å fortelle de hjemme hva som foregikk i England, men etter hvert mer og mer på engelsk for å trene denne til oppgaveinnleveringene. På LiveJournal fikk jeg enda flere slike internettvenner. Noen av dem kom og gikk mens jeg var på mitt mest aktive der, andre var venner jeg hadde fra før av som jeg har sterkere bånd til nå, og andre igjen er venner jeg fikk og har beholdt som gode venner.
Jeg kan sikkert nevne hauger av steder på internett jeg har vært som har bidratt til noe sterkt tydelig i livet mitt, og jeg kan sikkert si en del om nettlivet mitt fra før jeg ble 15, men det blir bare fyllstoff. Før jeg var 15 var internett mest et morsomt leketøy. Jeg satt og lagde hjemmesider på homestead, snakket på sol sin barnechat, lekte spill på Spray og Spraydate og så Hamsterdance til jeg ble kvalm av å høre låta. MySpace, blink og nettby og sikkert en haug andre steder jeg har vært innom har vært fine til å holde kontakten med folk som også er der, men det er på Facebook jeg virkelig har fått muligheten til å samle alle bekjentskapene mine. Det er så altomfattende at jeg nesten blir svimmel.
Også har vi Twitter. En tjeneste jeg har fiklet med siden jeg fikk øynene opp for den for straks tre år siden. Jeg finner ikke stort med ord for å beskrive tjenesten og hva menneskene her har hjulpet meg med å oppnå, men mange av mine personlige bragder har blitt gjort via twitter eller folk jeg har blitt kjent med via dette verktøyet. Jeg tror egentlig hva jeg mener om twitter best kan beskrives med et eksempel fra i natt, mellom 1 og 2 natt til 3. dag jul.
Jeg innser plutselig at jeg har bestilt flybilletter for å besøke mormor på Gran Canaria sånn at jeg reiser dagen før en konferanse jeg har billetter til og egentlig hadde ganske lyst til å dra på. Å vurdere hva jeg prioriterer bort her tar et brøkdel av et sekund, men der står jeg, da, med en billett til wordcamp som ikke kan brukes av meg og jeg vet ikke om noen som ikke har billett, men som kanskje kunne vært interessert jeg kan dytte den over på. Så jeg legger ut en status på twitter. Etter maks 10 minutter er billetten min solgt til kostpris. Jeg er i null og det blir ingen tomme seter på grunn av meg.
Derfor, akkurat derfor, er internett såpass bra.
Vi må bare huske på at det er ikke internettet i seg selv som er gull, men alle menneskene som utgjør dette store nettverket. De er der ute, akkurat som deg sitter de bak en skjerm med sine egne tanker og følelser og opplevelser.
Det jeg elsker med internett er rett og slett deg. Du som sitter der og leser disse ordene jeg har skrevet. Du som jeg kanskje har møtt ute en plass, eller som bare har snublet over nettidentiteten min. Du, som av alle ting har valgt å komme deg inn på bloggen min, selv om ingen truer deg til det.
God jul og godt nyttår til deg, måtte du få et 2012 fyllt av mange fantastiske opplevelser.