Det har gått en måned nå. En måned med frustrasjoner, en måned med motløshet, en måned med lettelser, en måned med skyldfølelser, en måned med sorg, en måned med gleder, en måned på en helvetes berg og dalbane av følelser.

Skyldfølelse over mange sære ting. Skyldfølelse over lettelsen av at terroristen var like norsk som meg. Skyldfølelse over lettelsen og gleden over at alle mine har overlevd og klart seg greit når så mange ikke har gjort det. Skyldfølelse over tanker som «hadde det bare vært den ene bomba i Oslo og ikke mer», når den ene bomba skapte så mye ødeleggelser og lidelse alene. Skyldfølelse over å ikke vite hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si.

Lettelse over så sinnsykt mye. Det har tross alt gått greit med de nærmest meg. Lettelse over hvor skånet jeg og familien min tross alt er, alt kunne jo gått så mye verre. Lettelse over at selv om jeg står til knærne i rådløshet, går verden fortsatt videre. De vanlige problemene skjer fortsatt. De vanlige gledene i hverdagen er der fortsatt. En klem varmer like mye og det er fortsatt koselig å sitte og pusle med diverse hobbyer.

En måned med mange sleivete uttalelser fra alle kanter. Folk som provoserer for å provosere, folk som blir provosert av småting, folk som er like teite som folk gjerne kan være.

Tallet 77 virker ikke så veldig stort når du ser på det for seg. 77, hva er det, liksom? Det kunne tross alt vært mye verre. Men så hører man dem, alle sammen. Man hører alle navnene lest opp, hver for seg. Man ser bildene. Man innser sakte, men sikkert at dette er 77 mennesker med 77 familier. 77 sett med pårørende. Det er ikke snakk om meg og mine lengre, det er snakk om så sinnsykt mye mer. Det er så sårt, så vondt. Også jeg som kjente så få av dem, da. Men allikevel, når 77 fra hele landet blir borte, er vi alle berørt. Nordahl Grieg hadde helt rett.

Vi er så få i dette landet, hver fallen er en bror og venn.

77 mennesker. 77 grunner til å kjempe videre for alt som er godt.

Jeg kjente ikke veldig mange av dere, hverken av dere som ikke kom tilbake, dere som ble skadet eller dere som bare var så altfor nær, men jeg føler med dere alle for det. Jeg får så lyst til å oppsøke dere alle for å gi dere verdens beste klemmer. For jeg veit virkelig ikke hva annet jeg kan gjøre.

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.