svg loader

keepcalmstabtemplars

Det er lite som egentlig handler om “blod og gørr” og “å drepe flest mulig”. Ikke en gang Assassins Creed, en serie der du styrer en snikmorder rundt mens han gjør sitt for å gjøre verden til et bedre sted (ja.).

Det handler om et landskap flere hundre år tilbake med fantastisk arkitektur å bli begeistret over. Det handler om å kjenne suget i magen i det du hopper fra den høyeste bygningen du finner og ned i en høystakk. Det handler om å sitte ytterst på sofaen og bite deg i tunga mens du tror at “nå, nå detter jeg, og da er det ute”.

Det handler om måten et spill klarer å styre følelsene dine fra å bygge forhold til andre mennesker til å kjenne at adrenalinet pumper mens du prøver å komme deg ut fra en leir med soldater etter å ha infiltrert den for å skaffe informasjon.

Det handler om å bli forelsket i enda en by du aldri har vært i. Denne gangen var det en by jeg strengt tatt ikke har hatt på topplisten over byer å besøke, men når du står på toppen av Hagia Sophia/Ayasofia og ser utover Konstantinopel/Istanbul og oppdager at også denne plassen er magisk, ja da får denne også en plass på listen.

Det handler også om å legge merke til småting, som at når du løper over en mann i all din hast blir han unnskyldende og sier ting som “forgive my insignificance” og lover å komme seg vekk fra deg, mens damene blir aggressive og spør hva i alle dager problemet ditt er. Også litt senere legger du merke til at de fleste aspirantene du rekrutterer er damer. Om dette er meg som velger sånt ubevisst eller spillet som bare er fullt av kick-ass damer vet jeg ikke. Men kult er det.

Det handler om å skrike ut i forferdelse når du henger i en snor i full fart på vei over en stri elv mens du prøver å nå hemmeligheter før tempelridderne finner dem, og om å puste ut i lettelse når du endelig står på trygg grunn igjen uten noe spesielt hastverk med å komme deg noen steder.

“Immersion” er et ord jeg stadig snubler over når jeg leser om og diskuterer spill. Innlevelse, altså. Et godt spill baserer seg ofte på denne. Du føler det karakteren du styrer føler, du har fått dens evner til å bruke når du bestemmer deg for hva som er det smarteste trekket. Slik innlevelse vil du få i de gode spillene, enten det er en med en historie å leve seg inn i, som i Assassins Creed, eller om det er mer taktisk som Tetris, Sjakk og Angry Birds. Ofte vil du oppleve å feile i det du gjør og må tilbake til start eller siste save point (og som jeg skulle ønske livet mitt hadde et sånt). I et godt spill gjør det ingenting å måtte gå tilbake og prøve på nytt. I et godt spill vil dette bare gjøre deg mer innbitt på å klare det. Ihvertfall etter du har satt det på pause litt og tatt en tur på butikken etter mer mat for å roe deg ned.

Et spill handler ikke nødvendigvis om å ta en pause fra virkeligheten, men heller om å oppleve mer. Å spille er å gi hjernen noe å jobbe med, nye impulser og en avkobling fra det vi vanligvis gjør. Om du gjør det samme dag ut og dag inn er det ikke sikkert at det er å slenge seg ned i sofaen for å slappe av er det du helst vil. Noen ganger føles det bedre å ha noe å bryne seg på.

Det er kanskje derfor jeg synes det er mye mer avslappende å legge kabal enn å se på det som er på TV i øyeblikket. Det er kanskje også derfor at jeg denne helgen valgte å dykke inn i 1500-tallets Konstantinopel heller enn å ringe en venn for å finne på noe. Det er kanskje innimellom mye bedre å spille gjennom en slik historie enn å gå rundt og klage over at man kjeder seg, så kan jeg heller ha nye idèer når morgendagen kommer for ting jeg vil få gjennomført. Ja, for det er det slike spill faktisk gjør med meg – late Nadia som ikke egentlig bryr seg om så mye blir en idealist igjen. Og godt er det.

(Også ble jeg så forelska i spillet igjen at jeg måtte lage min egen versjon av Keep Calm-plakaten det allerede finnes for mange versjoner av)

Comments (2)

  1. Pen plakat! Gleder meg til å kjøpe AC:R!

    1. Takk! (Kan sikkert sende deg en PDF om du vil få den trykket opp til deg selv)

      AC:R er helt nydelig. Fint å få en avveksling fra Italia for å hoppe rundt i Konstantinopel, også liker jeg virkelig at vi får lære mer om Altaïr og at Desmond blir en litt mer fremtredende karakter istedenfor den heller passive kisen han har vært.

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: