Tjukkebolla Spikern!

0 Posted by - 10/08/2010 - Norsk, Tanker
«Hahaha, du er så feit, ass! Høhø, pass på sårru ikke legger på deg nå!»

Bra humor, ikke sant?

Det ser ut til at vi er veldig opptatt av mobbing. Vi skal ikke mobbe noen for vekta, ihvertfall. Spesielt ikke påpeke det om noen er tyngre enn… ehh… den som mobber? Et fat smør? Hu derre som ser sånn ca ok ut som jobber på den derre kaffesjappa?

Nei, selvfølgelig skal vi ikke bemerke vekta til noen negativt. Det er vi vel alle enige om?

Men hva er det som gjør at vektbemerkningen blir negativ?

Jeg er superheldig. Helt fantastisk utrolig griseheldig, rett og slett. Jeg er født med en ugudelig forbrenning. I alle år har jeg kunnet spise hva jeg vil, når jeg vil, med hva jeg vil. Det har ihvertfall ikke vist seg på vekta. Men hva når forbrenningen roer seg? Hva skjer da?

Både jeg og mange andre jeg kjenner har fått bemerkninger som den helt øverst. Velment spøk, hver eneste gang. Innimellom kommer det også direkte beskjeder fra folk om at «du må spise mer». Ofte fra mennesker som ikke vet. De vet ikke at du har perioder der du er sulten hele tiden, og spiser mer enn du skulle tro var normalt, kun for å ha energien til å fungere i dagliglivet. De vet ikke at du er nødt til å sørge for at alle aktiviteter rett etter jobb har mulighet for noe å spise, for ellers kommer du til å segne sammen av utmattelse lenge før du kommer deg hjem. De vet ikke hvor kvalm du føler deg når du får beskjeden om at du «må spise mer» — selv om du faktisk sitter der og spiser. De vet ikke at du har, som alle andre, perioder der du spiser mye og perioder der du spiser lite. De vet ikke.

Når folk ser noen som ser tynne ut, er det lett å blande seg oppi hva de gjør. Det er lett å anta at det de ser er en anorektiker. Det er lett å komme med en liten slengkommentar. Det er lett å bry seg.

Ja, bry seg, ja.

Hvor går egentlig grensen mellom å bry seg med, og å bry seg om? Hva er forskjellen på et bekymret medmenneske og noen som absolutt skal stikke nesa si oppi alt? Jeg har fundert en del på de spørsmålene i det siste. Ikke bare i forhold til vekt.

På ungdomsskolen var det en dame som hadde mye med klassen min å gjøre. Hun var der alltid i storefri, og følte alltid at hun måtte kommentere hva jeg spiste. Eller, hun måtte kommentere hvor mye jeg spiste. For det er viktig for unge mennesker å få i seg næring, må vite. Resultatet? Jeg mistet totalt matlysten. Jeg klarte ikke å spise mens hun var i rommet. Til tider var jeg redd for å gå på toalettet etter lunsj, i tilfelle hun skulle sjekke om jeg kastet opp og.

Fremdeles hender det jeg får den følelsen. Den kommer gjerne de dagene jeg ikke har rukket mer enn å kjøpe meg en yoghurt på vei til jobb, eller noen kommenterer at jeg ikke spiser opp alt tilbehøret når jeg spiser ute. Sorry, altså, men noen ganger er jeg bare ikke så sulten. Noen ganger har jeg bare lyst til å spise det jeg klarer i fred.

Det er lett å bry seg. Det er lett å tro man bare er bekymret for mennesker. Det er lett å være drittsekk og.

Jeg synes faktisk at kropper litt større enn min er noe av det fineste som finnes. Å kalle meg spinkel og syltynn passer virkelig ikke med kroppsbildet jeg vil inn i.

Det er kun en person som vet hvor mye jeg spiser til hvilke tider. Meg. Er du meg?

%d bloggere liker dette: