svg loader

Jeg har sett mange blogge om den ene de siste månedene. Mennesker som har sett de i tider der andre ikke har gjort det. Mennesker som betyr mye for en. Sånne har jeg og. Mennesker som, når de døde, etterlot et krater inni meg, som fort ble fyllt opp igjen av alle de gode minnene jeg tross alt har.

boxer

Jeg er såpass heldig at jeg har vokst opp med oldeforeldre. To av disse, heretter kalt Mor og Far, døde ikke før høsten da jeg var 20. I far sitt tilfelle var han kjempefrisk til ca et halvt år før han døde og han fikk kreft. Før det kunne han løpe rundt i skogen, gjøre hagearbeid og kjøre bil helt uten problemer. Han var friskere enn mange unge jeg kjenner. I Mor sitt tilfelle, var hun like frisk helt til Far døde. Etter begravelsen hans gikk det nedover, og hun bare savnet og ville til ham. Det tok ca to måneder, så måtte vi begrave henne og. Disse to har betydd sinnsykt mye for meg, og jeg føler meg som verdens heldigste jente som har vokst opp med så fantastiske personer rundt meg.

Da Far døde, hadde jeg nettopp kommet tilbake til England etter sommerferie i Norge og et par uker på Jersey. Timingen var merkelig bra, som om han tenkte på at jeg skulle få minst mulig stress med skole. Jeg rakk en hel uke hjemme i Norge i forbindelse med begravelsen før jeg måtte begynne på skolen igjen. Det hadde vært en veldig typisk ting for han å gjøre, når jeg tenker etter. Da han døde var jeg ikke direkte lei meg. Jeg sørget, selvfølgelig, men siden jeg bodde i England på den tiden hadde jeg gjort unna det vondeste. Jeg var lettet. Lettet over å vite at han hadde hatt et langt og innholdsrikt liv og at han ikke led lengre. Jeg var lettet over at jeg hadde fått bli kjent med ham, og at jeg hadde vært så heldig å få tatt et skikkelig farvel. Jeg visste det da vi sa hadet. Da jeg gikk var det ingenting jeg ville mer enn å løpe tilbake i rommet, holde rundt han og aldri slippe, men det gjorde jeg ikke. Et farvel er et farvel.

Det jeg virkelig ville, var at han skulle dø med stolthet i hjertet. Jeg ville at han skulle vite at jeg klarer å ta vare på meg selv, lede mitt eget liv og at jeg er på vei opp og ut i verden. Jeg kan vedde på at dette er ting han visste. For meg var han supermann, allvitende, pater familias. Jeg kan bare håpe på at jeg klarte å få gjennom hvor mye han betyr for meg og hvor mye han har gitt meg.

Da jeg forlot rommet den siste gangen jeg sa farvel, måtte jeg bite meg hardt i leppen hele veien ned til bilen der jeg knakk sammen i tårer. Jeg hadde aldri sagt hadetbra på denne måten før. Jeg har aldri visst at dette er siste gang jeg ser en person. Jeg hadde heller aldri vært nødt til å innse at en person som er så viktig i livet mitt ikke kommer til å være der lengre. Han var en stor mann hele livet sitt, og for meg er han fortsatt stor. Selv i døden. De siste dagene og ukene av livet sitt sov han for det meste. Han fikk en god dose smertestillende da han trengte det og ble ellers veldig godt tatt vare på. Han likte seg på Eikertun, der han tilbrakte de siste månedene, og jeg er usigelig takknemlig for hvor godt de tok vare på han.

På denne tiden studerte jeg i England, og dagen før jeg dro tilbake hadde jeg middag med Mor. Jeg husker godt hvor bekymret hun var over at jeg ikke klarte å spise. Jeg hadde en sterk følelse av at hun følte seg ensom. Hun pratet mye om hva jeg syntes om at hun kanskje kunne skaffe seg en kommunal leilighet nærmere sentrum. På denne måten kunne hun være nærmere familien, butikker, vennene sine… Hun kunne være mer uavhengig og livet kunne kanskje være litt enklere for både henne og familien. Men hun ville være nødt til å forlate huset. Et hus fullt av minner som er vevd inn i veggene. Hun hadde hagen, der hun og Far og hele familien har brukt så mange timer. I hagen var det et rundt blomsterbed, som egentlig hadde vært et basseng. Hagen var stoltheten deres. Den var full av perfekte blomster hele sommeren. Han brukte vinteren til å planlegge og begynne å gro ting han ville ha i hagen og drivhuset i kjelleren, sånn at alt ville være perfekt når sommeren kom. Blomsterbedene var alltid plettfrie. Det er mange minner overalt på den eiendommen. Jeg husker døren med tiuren. Jeg husker den trange, bratte trappa ned til kjelleren med alle rommene. Jeg husker den store peisestua der vi hadde julemiddager da jeg var liten. Her kunne jeg sitte i timesvis og spille på keyboard og danse rundt og kikke på alle geværene Far hadde på veggen (den kuleste var piratpistolen). Jeg husker drivhuset. Det var fullt av alskens tomater, og jeg husker hvordan Far pleide å snike meg med seg inn dit for å gi meg en cherrytomat eller lignende. Jeg elsker fortsatt tomater og kan gjerne spise dem som frukt. Ingen smaker som tomatene til Far, dog, ingen er dyrket med like mye kjærlighet. Jeg har heller aldri smakt en så god tomatsuppe som den Mor lagde av tomatene. Å vokse opp rundt det huset var som å være på et eviglangt eventyr. Det var alltid en eller annen krok jeg fant eller Far ville vise meg.

Jeg husker hyllene i ene kjellerrommet. Her pleide det alltid å være bokser med ananas. Jeg husker at Far pleide å snike meg med seg ned dit for å gi meg en boks jeg kunne mævle. Jeg husker da jeg hadde vannkopper, og det klareste tegnet på at jeg var syk var at jeg ikke en gang ville ha ananas. Jeg bare lå på divanen der i ørska i to uker. Jeg husker også  den gangen jeg måtte ta tabletter mens jeg var der i et selskap. De prøvde alt. Det finnes ingen grenser for hva de prøvde å putte tabletten i før jeg endte opp i gangen som en annen surpadde. Fetteren til mamma kom ut til meg, husker jeg. “Nadia! Nå har vi puttet tabletten i is, så nå smaker du den ihvertfall ikke!” — vel, jeg fant den fortsatt, og ville fortsatt ikke ha. “Det går ikke her, det går bare hjemme i Vestfossen!” — Jeg var nok en sta liten frøken.

Far var baker rett før jeg ble født. Dette yrket førte ganske mye med seg. Han kunne knuse en levende veps mellom tommel og pekefinger, sånn helt uten videre. Han lagde verdens beste loff (og mor lagde verdens beste syltetøy). Kun han vet hvordan man lager den loffen, og bare hun vet hvordan man lager syltetøyet. De var eksperter, og de passet perfekt sammen. En gang i livet skal jeg ha min egen spesialitet på samme måte. Jeg må bare utvikle den først.

Jeg husker kakepyntdukkene han hadde igjen etter bakeriet. Jeg husker hvor mye jeg lekte med de og hvor mye jeg skulle ønske han kunne lage en kake til meg med en av de på. Det var et ønske jeg fikk oppfylt på konfirmasjonsdagen min. Han bakte loff i massevis og lagde en kransekake med en av de gamle kakedukkene på toppen. Istedenfor å være med i kirken, gjorde han ferdig disse. Vel, han var faktisk aldri i kirken. Jeg vet om en gang det skjedde. Det var dåpen min, da de gjorde han til fadder for meg for å få han med (jeg var tross alt første oldebarn).

Jeg husker dukkene de hadde med fra Tenerife, og hvor mye jeg lekte med de i stua. Jeg husker kamelen som hørte til og alle timene jeg underholdt dem med historier om hva disse tok seg til. Dukkene er slitne nå, og de er mine. Jeg arvet ikke mye fra huset, men jeg fikk det viktigste. Dukkene, kamelen, dolkeskjoldet, fyrstikkbrettet og puddingskåla. Jeg kan fortsatt kjenne lukten av Mors hjemmelagde aprikoskompott når jeg ser den siste, og fyrstikkbrettet gir fortsatt en eim av kaffe med sukkerbiter og dronningsjokolade.

Jeg husker hvor stolt jeg var av å få lov til å tegne på papiret far hadde igjen etter firmaet. På toppen sto navnet “Arnt Joh. Kristiansen” — det var skikkelig papir, med andre ord. Det hadde jo tross alt navnet til Far!

På Himsjø, like ovenfor Hokksund har vi en familiehytte, og på denne hytta har vi en hyttebok. På en av de første sidene står en setning som definerer Far på mange måter. “De kaller meg stedbunden, men jeg er ikke enig. Så lenge jeg kan se himsjøkollen har jeg det helt fint”. Det ble lite av det den siste sommeren. Han fikk kreft tidlig det året og etter hvert ble det flere problemer. Han ble 89. Det synes jeg er godt jobbet.

Mannen er supermann. Han skremte meg godt da jeg var liten, men jeg har alltid beundret ham. Han lærte meg å ro. Han øvelseskjørte med meg og lærte meg bakkestart. Han lærte meg at hverken utseende eller hvordan folk snakker betyr noe, så lenge innsiden er bra. Så lenge du holder motet oppe, kommer alt til å ordne seg. Alltid. Det er alltid en morsom historie, samme hvor mørkt det ser ut.

Til det siste har jeg et “godt” minne fra den siste sommeren. Vi fikk beskjed om at han var sendt til sykehus skrikende i smerte, og de trodde det var magesår. Jeg, mamma og Mor kastet oss i bilen. Vi kjørte til Kongsberg muligens “litt” fortere enn lovlig (med en mormor på telefon som roper “bare kom dere til Kongsberg! Jeg betaler bota!”). Vi kommer fram, spør hvor han ligger og blir vist inn på et rom. Der ligger en gammel mann med surstoffmaske, og Mor løper inn og begynner å klappe og kjæle på han mens hun sier “Dette går bra Arnt, dette kommer til å gå så bra”. Jeg og mamma snakker med legen hans ute på gangen og får høre relativt triste ting om tilstanden i det mannen i rommet over gangen blir kjørt ut. Han ser mistenkelig kjent ut, men jeg er mest opptatt av å høre hvordan det går med Far inne på rommet vi var, så jeg tenker ikke mer over det. De får tak i en mindre maske, så han får snakket med oss, og det første han sier er “Jeg kjenner ikke dere jeg!?” Vi ser forferdet på ham, uten masken er det helt tydelig at dette ikke er Far, så vi sier (i kor) “Arnt Kristiansen…?” rettet mot legen, som ser spørrende tilbake på oss. Han forsvinner fort ut av rommet og finner ut at han som ble kjørt ut fra over gangen, joda, det var Far. Vi får snakket med pleieren hans, som forteller at han fortsatt har humoren og glimtet i øyet. Hun vet ikke hvordan operasjonen kommer til å gå og ber oss dra hjem og vente på å få høre fra henne. Men det er humor der, så det er håp. Det viser seg å være en sprukket blindtarm. Jeg har aldri blitt glad for å høre om en sprukket blindtarm før, men denne gangen ble jeg det. Jeg fniser fortsatt litt når jeg tenker på den dagen.

Jeg er verdens heldigste jente. Jeg har 20 år fulle av minner om to vakre mennesker, og et liv fullt av historier om disse. De fikk meg til å føle meg ønsket og etterlengtet. Da jeg ble tatt med hjem fra sykehuset etter å ha blitt født løp Mor ut til bilen, rev meg ut av armene til pappa og løp inn igjen for å vise meg fram til Far. På mange måter anser jeg de som foreldre. Jeg har alltid vært ønsket i huset der. Jeg lærte å spille kort, lærte å legge kabal, mor lærte meg å strikke og hekle. De lærte meg om forskjellige dialekter, fortalte historier om krigen, trøstet meg da jeg var lei meg og var alltid flinke til å vise hvor stolte de var av meg. De tålte å høre på meg øve på klarinett og mor lærte meg det jeg kan på piano. Hun skal ha æren for at jeg kan lese noter.

I begravelsen til far fikk jeg høre om hvordan de ble kjent, og hvordan de ble et par. Mens de voksne satt rundt omkring og skravlet til kaffe, satt vi i den yngste generasjonen fjetret til Mor, som helt tydelig fortsatt var like forelsket. Etter en stund med fast følge stoppet han bilen (bakerfamilie=priviligert familie, han hadde faktisk bil) på vei hjem fra date. Han sa til Mor at han hadde kjøpt ring. Svaret hennes? “Ja, da får vi gifte oss, da!” – sånn ble de forlovet. De giftet seg under krigen, fikk to døtre, fem barnebarn og seks oldebarn. Nå har det syvende oldebarnet blitt født, og det hender jeg tenker på hvor mye heldigere jeg er enn henne. Jeg fikk tross alt bli kjent med oldeforeldrene våre.

Far var (og er) Supermann (uten den hemmelige identiteten og kryptonitten) og Mor er hans Lois Lane. Selv når alt var på sitt mørkeste holdt han motet oppe. Han var en ekte høvding. Han hadde tilogmed indianerfargen inne.

Jeg sørger ikke over noen av dem. De lever fortsatt. Så lenge jeg husker, er de med meg.

Noen fortjener en god død.

Comments (5)

  1. Greit, da, om noen vil ha en lang søndagslesning, har jeg skrevet en hyllest til de viktigste i oppveksten min: http://bit.ly/920m4S

  2. Nydelig RT @nakrissimo Om noen vil ha en lang søndagslesning, har jeg skrevet en hyllest til de viktigste i oppv. min: http://bit.ly/920m4S

  3. […] This post was mentioned on Twitter by Nadia K Tokerud, VB av alkoholikere. VB av alkoholikere said: Nydelig RT @nakrissimo Om noen vil ha en lang søndagslesning, har jeg skrevet en hyllest til de viktigste i oppv. min: http://bit.ly/920m4S […]

  4. så fint RT vakkert og gripende RT @nakrissimo: en hyllest til de viktigste i oppveksten min: http://bit.ly/920m4S (via @DagfinnNordbo)

  5. @vrangest Jeg har et sånt et! http://nakri.co.uk/ord/tanker/superhelter #denene #unicefnorge

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: