Som noen av de som kjenner meg godt har fått med seg, prøvde jeg nylig å skaffe meg en ekstrajobb i VG som spillanmelder. Det var tydeligvis ikke bare jeg som fikk den idèen, for vi var totalt rundt 650 søkere til 3 stillinger. For de som er nysgjerrige på hvordan det gikk, er kortversjonen at jeg var skummelt nær, men fikk den ikke (men jeg var med til siste runde, og det får da telle for noe!)

Jeg har mangt å si om prosessen, men det hører hjemme i en annen bloggpost. Denne er for å dele prøveanmeldelsen jeg måtte skrive til søknaden. Dette er på ingen måte en «sånn skal det gjøres»-post, men mer meg som har lyst til å dele min vurdering av noe jeg synes er et helt kongebra spill, og samtidig gi flere muligheten til å gi meg tilbakemelding så jeg kan bli bedre.

Spartan against Spartan
Creative Commons License photo credit: Maurdyn

God of War 3

Når det kommer til konkurransen om hvem som er verdens sinteste mann, har vi en soleklar vinner i Kratos. Mannen er så fyllt av hat at når vi begynner på tredje spill i serien God of War, er det på ryggen til en titan på vei for å legge Olympus i ruiner. Og der blir standarden satt for hva vi kan forvente oss av spillet.

Kratos har mye å hevne. I forgjengerne til God of War III har vi sett han bli lurt til å ta livet av kone og barn, bli oppløftet til krigsgud, for så å bli sveket. Vi begynner del tre av sagaen der forrige slapp, med å se Kratos bli forrådt. Igjen.

Han havner i Hades rike, hvor han får en ny sjanse til å kjempe seg opp mot sitt endelige mål for hevn, Zevs. På veien møter vi spektakulære motstandere både blant titanene og de greske gudene som blir tatt hånd om på spektakulært vis med stadig mer imponerende våpen og hjelpemidler.

Spillet er lagt opp på en logisk måte som gjør det egnet for både nybegynnere og erfarne spillere. Kontrollene er hverken for vanskelige eller fordummende, og veien du skal og hva du skal oppnå er for det meste opplagt. Klart, det er tider der spørsmål som “skal det være en vei her, eller er det noe med det forrige hjelpemiddelet vi fikk som skal få oss videre?” dukker opp, men for det meste holder frustrasjonen seg til et overlevbart nivå.

Det som virkelig slår meg med spillet, er hvor bitteliten Kratos egentlig er i forhold til alt annet. Store deler av tiden blir du sittende og måpe av hvor stort alt er, mengden blod, det forrige angrepet du gjennomførte, vesnene du slåss mot og hvor sømløs verdenen du beveger deg i faktisk er.

Alt i alt virker spillet for meg som en moderne versjon av en gresk tragedie, med en god dæsj action. Du får sjelden mulighet til å komme ned i hvilepuls mens du spiller, og graden av innlevelse blir fort høy. Spillet holder gjennomgående høy kvalitet, men ikke akkurat høy nok til full pott. Derfor lander dette spillet på et terningkast 5.

3 kommentarer

    1. Takktakk! Var litt vemodig å få avslaget, men har samtidig fått såpass bra tilbakemeldinger fra både VG og andre at jeg sier meg fornøyd med å ha fått vist trynet mitt og blitt litt mer synlig, også får jeg heller gjøre flere anmeldelser for n4f ol. og bli bedre. Neste gang! Da!

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.