svg loader

Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.

Jeg våkner, og finner ingenting. Ingen klær å ha på meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med å finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg på trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for å skaffe lunsj.

Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.

Jeg kommer på, legger flexuskortet mitt på maskinen som jeg pleier å gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg på kortet som jeg pleier når tiden går ut. I går scannet jeg det både på vei ut av byen og på vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet på igjen. Og igjen. Og bussjåføren legger det på. Bussjåføren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder på Gjelleråsen. Det står tross alt “Fra: Ø-03” på det. Det står også “Til: OS”, men det tror jeg ikke han ser. Han står hardt på at kortet mitt ikke gjelder, jeg står like hardt på at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er så sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.

Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.

Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.

Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige, ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.

Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nå, nå, nå, nå… Plutselig ser jeg bussen står stille i bakken sånn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som går her kommer, da. Jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt får sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med på tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nå. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker på hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt på om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vår vei. En time etter jeg gikk ut døra på kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter på.

På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.

Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.

Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.

Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.

Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.

Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.

I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gått igjen. “You’ve gotta shake things up a bit”. Vi er nødt til å bli påmint hvor ille ting kan være for å vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til å kjenne det på kroppen. Uten dårlige dager har vi ingen måte å vite når vi har en skikkelig god dag.

Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.

Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.

Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.

Jeg vil gjerne høre hva du har å si om det jeg skriver som, så legg gjerne igjen en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: