Det upersonlige private

photo credit: Frederic Poirot

Det er en ting jeg har tenkt mer og mer på i det siste. Det har en liten sammenheng med diskusjonene som stadig dukker opp om hvem som har på seg hvilke hatter når, samtidig som vi diskuterer hva folk faktisk deler fra livet sitt.

Ja, for vi deler mye fra livene våre, de fleste av oss. Den siste uken har jeg avslørt at jeg har fugleavtrykk på vinduet mitt på jobben, og at jeg har en senebetennelse i armen jeg sliter litt med. Folk «livetvitrer» ting som skjer rundt dem hele tida. Under Eurovision kunne jeg avsløre at jeg hadde en femåring i rommet som ikke tålte lyden på det ene innslaget. På tvitter. Men hvem er egentlig interessert i dette? Hvem er det som sitter og venter på at jeg skal fortelle om ting som at jeg har smeltet stekespaden eller hatt en lakrisulykke på kjøkkenet? Og hvorfor deler jeg det?

I perioder ser jeg daglig diskusjoner om pupper på twitter. Folk snakker åpent om episoder der de har blitt mobbet. Folk tvitrer om hvor fornøyd de er med runda de akkurat hadde i høyet. Folk oppdaterer statusen sin her og der med info om intimpiercingen de tok her om dagen. Folk avslører i det hele tatt relativt private detaljer om seg selv. Innimellom blir jeg nødt til å spørre meg selv om jeg reagerer fordi jeg er meg og mest sannsynlig ikke hadde avslørt akkurat det jeg reagerer på i øyeblikket, eller om jeg reagerer fordi jeg faktisk synes denne intimkulturen har gått for langt.

Som regel ender jeg opp med et svar jeg enda ikke vet hva jeg synes om.

Jeg er oppriktig glad for at enkelte tidligere tabuemner er enklere å snakke om nå. Vi blir stadig mer modne og skaffer oss bedre og bedre evner til å takle «de store» temaene. Og det er jo bra. Men hva om vi blir så personlige at det blir upersonlig?

I flere år har jeg stadig sett folk legge frem egne erfaringer i diskusjoner for å gi seg selv mer vekt (og jeg må vel strengt tatt si meg skylding i å ha gjort det selv ved flere anledninger). Men er disse erfaringene alltid nødvendige? På et punkt virker det som om folk får nok. Det virker som om de ikke klarer å forholde seg til det de hører/leser som noe faktisk ekte lengre.

Jeg merker det selv når jeg leser saker jeg ikke har lyst til å forholde meg til. Mye av det som skjer av katastrofer rundt i verden virker mer som en slags skremmende eventyr for hodet mitt. Akkurat som når folk snakker om så mye penger at jeg kunne badet i det. Det skjer jo bare i Donald. Det skjer bare på film. Det skjer ihvertfall ikke her. «Jasså, så du ble påkjørt av en bil og har hatt problemer med å snu hodet siden? Jaja, det skjer nok ikke meg.»

Praten vi gjerne har rundt bordet når vi tar fredagspilsen hjemme med kompisgjengen har blitt dratt ut på internett. Mange deler ting jeg kun deler med mine nærmeste over en lav sko over alt. Hva får de ut av det? Hva hadde jeg fått ut av det? Hva gjør det med privatlivet vårt?

Kanskje vi kan diskutere pupper på twitter fordi det har blitt så abstrakt at ingen bryr seg lengre?

Vel, jeg har heldigvis enda muligheten til å la være å dele det jeg ikke vil dele. Så lenge jeg har den muligheten skal jeg ikke klage.